Kommentar: Dette er en kommentar som gir uttrykk for skribentens analyser og synspunkter.

Firkløveret Støre, Vedum, Vestre og Persen arvet en havvindplan fra Høyres Tina Bru og hennes kolleger i Solberg-regjeringen. Det ville vært så enkelt å slå fast: Planen fra Bru og co er altfor lite ambisiøs, og den vil overhodet ikke gi Norge noen posisjon i havvindmarkedet. Derfor må vi øke ambisjonene kraftig.

Slik gikk det ikke.

Til og med Sverige er større

Essensen i det som ble lagt fram sist uke er imidlertid: Kabelen fra Utsira Nord skal legges til norskekysten og ikke sende en eneste kilowatt noe annet sted. De to havvindprosjektene har en mulig kapasitet på 4,5 GW.

Til sammenlikning tildelte Skottland for få uker siden havvindprosjekter med en samlet maksimal effekt på hele 25 GW, nesten seks ganger større enn de to prosjektene som Støre-regjeringen kaller en «storsatsing».

Til og med Sverige har langt større havvindplaner enn Norge.

Det er vanskelig å få øye på noe nytt målt mot det Høyres Tina Bru presenterte i juni 2020, da de to områdene ble åpnet opp for havvind.

– Nå skriver vi et nytt kapittel i norsk energihistorie, utbasunerte nettopp Bru for knapt to år siden.

Det var som å høre Støre og de andre i 2022:

– Nå starter faktisk et nytt kapittel i historien om Norge som en energinasjon, sa næringsminister Vestre sist uke.

Hybridkabler er svært sjeldne

Mye av debatten har handlet om kabelen skal være norsk (radialkabel) eller kunne gå til utlandet (hybridkabel). Spørsmålet er så betent med Senterpartiet i regjering, at kabeltypen for utbyggingsprosjektet Sørlige Nordsjø II nå skal utredes av NVE og Statnett. Vi vet hva de kommer til å si: Kabelen må være en utenlandskabel.

Vi kjenner konklusjonen, fordi dette har både fagfolkene og bransjen allerede en klar oppfatning om. Da toppsjefene i NVE, Statnett og Statkraft møttes til kraftdebatt i januar, var de helt enige: Utenlandskabler er den beste løsningen.

Lønnsomheten i prosjektene blir faktisk tvilsom hvis strømmen må sendes bare til Norge, hevder havvindindustrien. Påstanden må ettergås, for de som bygger ønsker selvsagt tilgang til flest mulig markeder.

I debatten har alle hoppet bukk over at hybridkabler nærmest ikke er i bruk i det hele tatt. I går, tirsdag, fortalte Europower om den eneste hybridkabelen som faktisk finnes i Europa, mellom Tyskland og Danmark. Det kan faktisk være den eneste kabelen med denne funksjonen i hele verden.

Firkløveret som har lagt fram havvindplanene, kunne lett brukt dette som forklaring på hvorfor vi må starte med radialkabler. Det gjorde de ikke, kanskje fordi dette var ukjent for de aller fleste fram til vi dokumenterte faktum denne uka.

Utbygging er også omstridt

Energi Norge oppsummerer innvendingene mot regjeringens «storsatsing» slik:

– Utsettelsen av en beslutning om hybridnett går på tvers av rådene fra en samlet havvindindustri.

Så er det ikke overraskende at havvindaktørene vil ha større muligheter til å tjene mer penger. Men da er det verdt nettopp å måle oss mot Skottland. For det gir en god målestokk på de norske planene i Nordsjøen. Hvor mye satser vi egentlig? Foreløpig er svaret altså at skottene ligger langt foran.

Så finnes det også argumenter mot en norsk satsing på havvind. Sjefredaktør Øystein Hage i vår søsteravis Fiskeribladet, er i en lederartikkel kritisk til at fiskerinæringen og de fornybare fiskeressursene i havet ikke ble nevnt med et ord av Støre og kompani.

– Pressekonferansen står i sterk kontrast til hva statsråd Espen Barth Eide uttalte til Fiskeribladet for én uke siden. Han ønsket da en overordnet plan for havet, slik at en unngår konflikter med fiskeriene om viktige områder. Han mente også fiskerinæringen nærmest måtte ha siste ordet i konfliktene. Nå blir resultatet noe helt annet, skriver Hage.

Ap har fått litt - ved at industrien er fornøyd. Sp har fått mye ved at kabelen så uttrykkelig skal være helnorsk. Dette alene fyller ikke et kapittel i noen bok. Visjonene mangler fortsatt. Støre-regjeringen lot også denne sjansen gå fra seg.