Dette er et debattinnlegg som står for artikkelforfatterens regning.

Rammene er forholdsvis begrenset dersom en sammenligner med strømstøtten til privatpersoner, men innretningen er betydelig mer raffinert.

Et viktig element i ordningen er krav til energikartlegging og videre gjennomføring av energitiltak. Full støtte får virksomheten først når energisparetiltak er gjennomført. Her vil virksomheter raskt - ved å benytte skjema tilgjengelig på Enovas hjemmesider, kunne gjennomføre energikartlegging og dermed utløse eventuell støtte.

Trinn to i denne delen av ordningen inneholder både strømstøtte og tilskudd til investering i energisparende tiltak. Dette er en meget god kobling som gir sterke økonomiske incentiver til å gjennomføre energisparetiltak raskt. Denne delen av ordningen er meget god, men det er underlig at ikke regjeringen tilfører den mer midler. La oss håpe den blir en suksess slik at en kan videreføre ordningen også til neste år med mer penger.

Klare begrensninger i fastprisavtalene

Ifølge regjeringen er derimot det viktigste elementet i denne ordningen omlegging av systemet for grunnrenteskatt. Kort fortalt legger regjeringen om skattemodellen slik at vannkraftprodusenter kan prissikre seg frem i tid ved å tilby fastprisavtaler til forbrukere uten samtidig å påta seg en skatterisiko. Ved dette tiltaket forventer regjeringen at det skal komme langt flere fastprisavtaler på markedet og de forventer også at disse skal bli tilbudt til gunstige vilkår – hva nå enn det måtte bety. Det ligger imidlertid en del klare begrensninger i denne ordningen. Den skal kun gjelde avtaler som har varighet på 3, 5 eller 7 år. Videre skal den ha et øvre påslag på 0,5 øre/kWh. «Forbedret tilgang på fastprisavtaler» som regjeringen velger å kalle tiltaket, er dessverre altfor lite gjennomtenkt og bearbeidet. Det bærer preg av hastverksarbeid og lanseres fundamentert på noen åpenbare feilslutninger. Tre av dem prøver jeg å oppklare under:

  • Kraftkrevende industri har hatt tilgang til langsiktige kraftavtaler som de har kunnet inngå direkte med kraftprodusenter. Disse er inngått på markedsmessige vilkår. Det betyr at det har vært kraftprisen i fremtidsmarkedet på tidspunktet avtalen er inngått, som har vært førende for hvilke pris kraftkrevende industri har oppnådd. Når disse avtalene nå fremstår som svært gunstige skyldes det utelukkende at de er inngått på et tidspunkt da markedsprisen var langt lavere enn den er i dag. De fastprisavtalene som nå skal tilbys i den nye ordningen, må ta utgangspunkt i dagens fremtidsmarkedspriser. Den nordiske systemprisen ligger i øyeblikket på henholdsvis 103, 84 og 75 øre/kWh eksklusive merverdiavgift for 3, 5 eller 7-årsavtale. Dette er før justering for områdepris. Det er lite trolig at noen bedrifter i dag vil være villige til å prissikre seg for så lang tid på et nivå som i dag ligger langt over det som anses for å være terskelnivået før strømstøtte inntrer.
  • Fastprisavtalene skal selges via strømleverandørene. Dette er selvsagt rasjonelt da de færreste strømprodusenter har systemer og ressurser til å ha sluttkunder. I ordningen pålegges strømleverandørene ikke å ta et påslag som er større enn 0,5 øre/kWh. De to absolutt største elementene som i dag dekkes av påslaget til en strømleverandør er kredittkostnad og det som heter regulerkraftkostnad. Det er i dag ingen strømleverandør som kan levere en kWh til sluttbrukere for 0,5 øre/kWh uten enten å bli subsidiert eller tape penger på det. Dette var ikke tilfelle i for eksempel i 2020, men det er tilfelle nå og vil være det i overskuelig fremtid. Regjeringen risikerer ved å etablere et maksimalt påslag at svært få strømleverandører ønsker å tilby fastpriser gjennom denne ordningen i det hele tatt og heller bruker det etablerte fastprismarkedet som er der i dag.
  • Det er en utbredt oppfatning at tilbudet av fastprisavtaler i dag svært begrenset. Det er for så vidt riktig, men det skyldes i hovedsak fravær av etterspørsel av slike avtaler. Både forbrukere og bedrifter er lært opp til at «spot er billigst over tid» og har levd godt med det – inntil nå. Det har frem til i sommer vært uproblematisk for virksomheter som ønsker fastpriser å få etablert dette hos de aller fleste strømleverandører – de blir bare ikke markedsført. Det er lite sannsynlig at det nå vil skje en dramatisk økning i etterspørsel etter fastpriser. Det er heller ikke rasjonelt å binde strømkostnaden på et ekstremt høyt nivå slik prisen ligger nå, bare fordi en får mulighet til det. Kanskje det kan være riktig for enkelte virksomheter å binde kostnadene for eksempel gjennom vinteren. Men å inngå 3, 5 eller 7-årsavtaler på dagens prisnivå, er noe de aller færreste virksomheter tar sjansen på – også strømleverandører.

Dersom dagens prisnivå vedvarer, er det hevet over enhver tvil at bedrifter må tilpasse seg det nye prisnivået. Dette gjøres enten ved å redusere energiforbruket, øke prisene for varer og tjenester eller en kombinasjon av disse. Det er bedriftene som raskest mulig tar dette inn over seg som vil lykkes og i den sammenheng kan deler av strømstøtteordningen for bedrifter være en god håndsrekning på veien.