Kronikk av Øistein Schmidt Galaaen, fungerende administrerende direktør i Norwea.

Det første er et veiskille for samfunnet vårt.

Politikerne har satt store mål, og gått tydelig inn for at Norge skal gjøre sitt bidrag i klimakampen igjennom å redusere utslipp og omstille samfunnet; fra hvilke biler vi kjører til hva Norge skal leve av etter oljen. Ser vi på partiprogrammene til de politiske partiene skorter det ikke på ambisjonsnivået: alt fra traktorer til fly skal bli elektriske. Fergene våre skal gå på hydrogen og over hele landet planlegges det å bygge ut ladestasjoner til elbiler, slik at alle kan velge mer klimavennlig. Måten vi lever på skal få en skikkelig, grønn overhaling.

Bakgrunnen er at Norge, Europa og verden skal dekarboniseres, og Norge har vedtatt å kutte sine klimagassutslipp med 50-55 prosent fra 1990-nivå innen 2030. Det skal vi gjøre ved hjelp av rikelig med fornybar energi til fordel for den fossile.

Alle disse prosessene vil kreve store mengder kraft, ifølge NVE og Statnett en økning på mellom 30-60% fra dagens forbruk. Andre estimater er enda høyere. Å lykkes med planene og den grønne omstillingen fordrer med andre ord at vi bygger ut kraft i takt med et forbruk av strøm som skal vokse eksplosivt på kort tid.

På toppen av dette kommer planer om å etablere nye næringer og arbeidsplasser i hele landet basert på grønn teknologi og fornybar energi.

Dette er det andre store veiskillet: Mellom den gamle og den nye industrien.

Norsk industri har alltid vært tett tilknyttet tilgangen på fornybar kraft. Det vil den fortsette å være, kanskje nå i større grad enn noensinne med kraftforedlende industrietableringer som hydrogenproduksjon, batterifabrikker og datasentre planlagt over hele landet. Norge har store fortrinn. Rikelig med fornybar kraft gjør det attraktivt å etablere seg her til lands, fordi det er billigere – og ikke minst bedre både for bedriftene og klimaet. Vi kan imidlertid ikke ta denne situasjonen for gitt.

Norges overskudd av fornybar kraft, og dermed også konkurransefortrinn for å hente høyteknologiske, grønne arbeidsplasser kan forsvinne. Dersom industrietableringene og ambisjonene om grønn omstilling gjennomføres raskere enn fornybar produksjon og infrastruktur for overføring av denne, vil vi få et kraftunderskudd.

Kraftutbyggingen må derfor trappes opp i samme takt som forbruket.

Hvilke valg som tas nå, og i de nærmeste årene etter valget, vil avgjøre om vi klarer å bygge ut nok kraft til å faktisk gjennomføre alle planene og målene vi og politikerne har satt. Utviklingen av ny grønn industri, og etableringen av mange titusen grønne arbeidsplasser vil gjøres mulig, eller stanses i sporene av tilgang og eller mangel på kraft. Dette har fått LO og NHO til å etterlyse «et politisk krafttak», hvor de slår fast at utbygging av fornybare energiressurser og infrastruktur er et kritisk for utviklingen og etableringen av norske arbeidsplasser.

Hittil er det bare Senterpartiet som ikke har hatt sitt landsmøte av de politiske partiene. Partiet har vokst kraftig, og vil kunne få definisjonsmakt på både industri, kraft, og klimapolitikken ved et eventuelt regjeringsskifte. For energipolitikken, så vel som for alle de andre områdene den påvirker – fra klima til industri – kan politikken som vedtas på Senterpartiets landsmøte i helgen få store konsekvenser de neste fire årene.

Den neste regjeringen vil få en enorm oppgave i fanget. Nemlig å sørge for at Norge har kraften og infrastrukturen til å sette handling bak ordene.

Med vedtak som SVs vindkraft-nei tas vi enda lenger unna en fornybar fremtid. I Senterpartiets programutkast vektlegges utviklingen av nye, grønne industrier i hele Norge og verdiskaping vis-à-vis kraftutbygging og klimakamp. Det gjøres med forståelse for at Norge trenger store mengder kraft, og mange, varierte, fornybare energikilder å hente den fra; også vindkraft. Hittil har tyngdepunktet ligget i lokalt eierskap i saker om vindkraft, men lekkasjer i forkant av landsmøtet hinter om at motstanden mot kraftutbygging og klimakamp kan bli omfattende. Tidligere i år gikk nestorene Kjersti Toppe og Per Olaf Lundteigen ut og advarte partiet mot å svekke klimaprofilen sin, etter det ble sådd tvil om partiets holdning til «forurenser-betaler-prinsippet». Partiets rolle som et aktivt styringsparti i blant annet industri og kraftspørsmål virker imidlertid upåvirket – et inntrykk som vil styrkes eller svekkes alt etter hvordan debattene forløper seg i helgens møte.

De som mener noe om klima, kraft og industripolitikk bør derfor følge nøye med på Senterpartiets landsmøte. Gjennom debattene der og vedtakene som fattes kan vi få et forvarsel om hvilken rolle partiet vil spille for samfunnsomlegging og industriell vekst. Det er tross alt landets tredje største parti vi snakker om.

Det kan også bli et forvarsel om elementer i Norges kraftpolitikk i årene som kommer, og om vi kommer til å ha verktøyene som trengs for å ta riktig retningsvalg i veiskillene.

Godt landsmøte, Senterpartiet!