Selv om pristoppen tilsynelatende er passert for denne gang, dør ikke den opphetede debatten om strømprisene. Januarprisen i år er skyhøyt over samme måned i fjor, og vi får mer og mer dokumentasjon om hvilke problemer prisgaloppen har skapt.

Sist uke kom det blant annet to nye meldinger som setter ytterligere press på regjeringen:

  • Norsk Industri la fram sin årlige konjunkturrapport, som er et stemningsbilde fra medlemsbedriftene. Her roper nærmest en samlet bransje på tiltak fra regjeringen, selv om 90 prosent av tilgangen for kraftforedlende industri er sikret ved langsiktige kraftavtaler. Interesseorganisasjonen vil både ha strømstøtte for næringslivet nå, og mener kraftgarantiordningen bør utvides til å gjelde alle bransjer. Det vil hjelpe alle bedrifter med et årlig forbruk på over 10 GWh. «På denne måten kan flere bedrifter få en mulighet til å inngå lengre kontrakter, selv om dette ikke løser de underliggende kostnadsproblemene», skriver Norsk Industri.
  • Landssamanslutninga av vasskraftkommunar (LVK), altså den delen av Kommune-Norge som huser vannkraften, går mye lenger. I et møte med Olje- og energidepartementet presenterte LVK et forslag om en generell makspris på strøm på 45 øre/kWh for alle aktører – pluss avgifter. «Maksprisen er et midlertidig strakstiltak som skal gjelde for alle forbrukere, husholdninger og næringslivet som har avtaler basert på spotpris. Tiltaket gis varighet til kraftmarkedet og markedsprisen (markedskrysset) er tilbake på normale nivåer», foreslår LVK.

På toppen av dette har altså ingen regjering falt raskere på meningsmålingene på så kort tid etter tiltredelse, som Støre-regjeringen.

Er strømprisen LVKs bord?

Som Europower fortalte i den samme uka, advarer også kraftbransjen om at det ikke vil være særlig tilgang på ny kraft i 2022, og at vi derfor fortsatt er prisgitt både det politiske forholdet mellom Russland og EU og værforholdene når det gjelder prisnivået for neste vinter.

På en måte er det pussig at LVK nå mener noe om kraftprisen. Det har tradisjonelt ikke vært deres bord. På den annen side kan det være lurt av organisasjonen å komme på banen og selv foreslå tiltak som skal lette situasjonen for kraftselskapenes egne kunder. Selv om strømpriskrisen er skapt av andre, påhviler det også bransjen selv et ansvar for å komme opp med løsninger. Som LVK skriver i notatet til departementet: «Strøm er en nødvendighetsvare som et moderne samfunn som vårt er helt avhengig av og som folk ikke greier seg uten i hverdagen». Bransjen kan ikke bare sitte stille og se på det som skjer, den har et ansvar som går ut over forsyningssikkerhet og det rent bedriftsøkonomiske.

En permanent fastpris er etter alle solemerker en veldig dårlig løsning. Historikken viser at kraftmarkedet i det store og hele har fungert bra. Men vi er i en brytningstid mellom fossilt og fornybart, og vi er i politisk svært ustabile tider.

Ingen har trodd det skulle bli så ille

Antakelig er det ingen av de som designet dagens system, som har tenkt på at dagens situasjon kunne bli virkelighet. Vi har i så fall et markedssystem som ikke er stresstestet godt nok. Det alene er et godt argument for å se på mekanismene på nytt, med kritisk blikk. Hvordan kan systemet bli bedre, og i større grad motivere til ytterligere satsing på fornybar energi og svekke incentivene for å levere fossil energi?

En slik gjennomgang er umulig å gjøre bare i Norge, og det vil ta tid. I verste fall blir ingenting av dette gjort.

I så fall er det en stor risiko for at Norge innfører en form for makspris på strøm og at vi stopper videre kraftutveksling med utlandet, samtidig som vi altså ikke produserer særlig mye ny kraft. Ifølge NVE ble drøyt 3 TWh satt i drift i løpet av fjoråret. Det er antakelig for lite for å møte framtidig kraftbehov, selv om det skulle komme langt sterkere krav til energieffektivisering i bygg og andre sektorer.

Senterpartiet holder i våre dager en svært isolasjonistisk linje i energispørsmålet. Fallet på meningsmålingene blir utvilsomt en faktor når partiet skal vurdere hvilke tiltak det vil støtte. For Arbeiderpartiet, som historisk har hatt en langt mer europeisk orientert politikk, kan det bli svært vanskelig å håndtere denne krisen. Partiene er jo egentlig slett ikke enige i energipolitikken. To av flere mulige utfall:

  • Regjeringen innfører en makspris og Senterpartiet får æren.
  • Regjeringen går av fordi de to partiene ikke kan enes om veien videre.

På samme måte som designerne av kraftmarkedet ikke kan ha forutsett vinterens situasjon, kan ikke rådgiverne i regjeringsapparatet ha forstått hvor omfattende og alvorlig strømpriskrisen kom til å bli. Da hadde de aldri foreslått en så dårlig første tiltakspakke. Siden den gang har regjeringen vært på etterskudd i saken, og blitt drevet fra skanse til skanse. Hvor lenge kan den situasjonen vare?

Artikkelen er oppdatert etter publisering med en presisering om at LVK organiserer kommuner der vannkraft er lokalisert.