I dag presenterte olje- og energiminister Terje Aasland rammene for Norges første havvindutbygging. Regjeringen håper at den planlagte satsingen på havvind i området som kalles «Sørlige Nordsjø 2», kan bygges uten statsstøtte. Men det er ikke sikkert dette er mulig.
Dersom det blir subsidiering av havvind-utbygging, kommer et sentralt begrep til å være differansekontrakter. Dette vil da bli den foretrukne subsidiseringsmetoden til regjeringen. Men hva ligger egentlig i begrepet?
Ifølge olje- og energidepartementet (OED) er differansekontrakter den klart mest utbredte støtteordningen for havvind i andre land. Differansekontrakter kan settes opp på flere måter, men departementet foreslår en såkalt tosidig differansekontrakt.
Differansekontrakt, eller CfD (Contract for Difference) er en kontrakt mellom to parter som blir enige om å utveksle differansen mellom en avtalt pris og en definert referansepris, i en definert periode. Differansekontraktene som foreslås bruke til den norske havvindsatsingen, skal regulere en slags fastpris for produsenten, mens staten gjør opp differansen mellom «fastprisen» og markedsprisen.
Departementet foreslår at støtteordningen med differansekontrakter skal være gjeldende i femten år, og vil garantere utbyggers kraftinntekter i den første delen av driftsfasen.
Langsiktig avtale
Den tosidige differansekontrakten er dermed en langsiktig avtale mellom operatøren av havvindparken og staten, hvor staten garanterer produsenten en fast pris på strømmen som produseres fra havvindparken.
Differansekontrakten defineres med en kontraktspris, eller «strike-price» som det kalles på økonomispråket. Kontraktsprisen vil nesten fungere som en «fastpris» for produsenten.
Produsenten selger strømmen som produseres inn til markedet. Dersom markedsprisen blir lavere enn avtalt pris på differansekontrakten, betaler staten differansen til produsenten. Dersom markedsprisen blir høyere, må operatøren betale differansen til staten.
Det at differansekontrakten er tosidig, gjør at risikoen for staten reduseres ytterligere ved at staten også tar del av inntektene dersom markedsprisen blir høy.
Fordelen med differansekontrakt, fremfor direkte subsidier, for eksempel i form av investeringsstøtte, er at det blir mindre sannsynlighet for oversubsidiering. Staten vil kun måtte subsidiere dersom markedsprisen faller under kontraktsprisen.
Staten påtar seg allikevel en stor risiko ved å garantere en pris til utbyggerne, siden det nærmest inngås en fastpris på et stort strømvolum, som skal være gjeldende i femten år. Bare for første utlysning av Sørlige Nordsjø 2, kan det dreie seg om over 100 terrawatt-timer som staten garanterer for.
Departementet foreslår derfor at det skal være et øvre tak for hvor store utbetalinger staten skal ha gjennom disse differansekontraktene. Taket for utbetalingene fra staten foreslås å sette som et totalbeløp for det totale støttebeløpet som kan utbetales under differansekontrakten.
Vurderer å definere et øvre tak
Som en del av departementets forsøk på å sette et øvre tak på støtteordningen, vil det vurderes å definere et øvre tak for kontraktsprisen i forkant av auksjonen, og at det gjøres kjent for de aktører som ønsker å delta i budgivningen for lisens til å bygge havvind. Alle bud må være under taket for kontraktspris.
Departementet vurderer også om det skal settes et tak på produsentenes innbetalinger til staten, gjennom differansekontraktene, slik at kontrakten blir symmetrisk. Det åpner opp for en oppside for produsentene, som kan gjøre at de er villige til å by på en lavere kontraktspris enn dersom hele oppsiden tilfaller staten.
Differansekontrakter, og støtteordninger kan få negative konsekvenser for markedet og samfunnet. Det har blant annet Tyskland opplevd gjennom sitt subsidieprogram for vindkraft, basert på såkalt «feed-in tariff». Den ordningen sørger for at produsenten til enhver tid har en pris som er høyere enn markedspris. Det gjør at produsentene har også har motiv for å produsere strøm selv på negative priser. Negative priser betyr at markedet er mettet, og skal motivere produsentene til å redusere strømproduksjonen.
I departementets forslag, legges det inn funksjoner i differansekontraktene, slik at det ikke gis støtte dersom markedsprisen går under null, eller til priser som ligger under driftskostnadene.
I høringsnotatet fra departementet diskuteres det hvilken periode som skal legges til grunn for oppgjøret av differansekontrakten, den såkalte referanseperioden. Det diskuteres om det skal gjørs på times-basis, eller på årsbasis.
