Kronikk skrevet av rådgiver Daniel Willoch i Norwea som gir uttrykk for skribentens synspunkter.

Med vedtakene om vindkraft på landsmøtet tar SV et stort skritt tilbake fra rollen som et ansvarlig klimaparti.

I et intervju med Aftenposten forteller Audun Lysbakken at han «frykter» en Arbeiderparti-Senterparti-regjering, og konsekvensene den vil få for utfallet i en rekke saker. Blant annet i klimaspørsmålet mener Lysbakken en slik regjering vil være et «skrekkscenario».

Skrekkscenarioet for klima ligger i realiteten som utspiller seg like foran øynene våre: stadig mer ambisiøse klimamål og planer om helt nødvendig elektrifisering, uten realistiske forslag eller konkrete planer for å ta disse i havn.

Akkurat dette bidrar SV til når de sier nei til det meste av vindkraft på land og offshore nær kystlinjen, samtidig som de mener Norge må kutte klimagassutslipp tilsvarende 70%. Vi har altså færre verktøy for å kutte betraktelig mer enn dagens klimamål.

Politiske føringer som disse er årsaken til at stadig flere roper varsko. Varsko om at verken kraft- eller nettutbyggingen går raskt nok. Vi sliter allerede med å få regnestykket til å gå opp. Vi har ikke tilgang på kraft, kapasitet eller infrastrukturen som skal til for å håndtere de enorme mengdene strøm politikere og samfunn ønsker seg til vekst og elektrifisering. Kravene fra politikerne blir flere, og stadig større. Når virkemidlene vi skal ta i bruk for å nå dem blir stadig færre – da går bare ikke regnestykket opp.

For, kraftbehovet stiger raskere enn kraftproduksjonen. En rapport utarbeidet av Oslo Economics for LO og NORWEA viser at økt i kraftbehov innen 2030, som følge av en elektrifisering av samfunnet i tråd med klimamålene våre, ikke vil være mindre enn 30 TWh. Statnett beregner at kraftbehovet i en elektrifisert økonomi vil være enda større. Dagens beregnede overskudd er på under 20 TWh.

Uansett hvilke analyser du tar utgangspunkt i, vil det være snakk om enorme mengder nytt kraftforbruk som trenger mange, varierte, fornybare energikilder å hente fra. SV følger ikke Rødt, og gikk inn for havvind. Det hjelper. Men havvind til forsyning av det norske kraftsystemet i stor skala før 2030 er lite realistisk. Lysbakken og SV har likevel bestilt 12 TWh av den. Det er åpenbart at vindkraftutbygging på land er nødt til å være en del av bildet, fordi det er en fornybar, kostnadseffektivt og ikke minst tilgjengelig teknologi allerede i dag.

Det er bred konsensus: Vi og verden skal fri oss fra de altfor høye CO2-utslippene og samtidig utvikle ny kraftforedlende industri. Men uten konkrete og realistiske forslag til hvordan vi skal skaffe store mengder ny kraft, fra alle tilgjengelige fornybare kilder, er det å nå denne alternative virkeligheten en utopi.

Mangler det politisk mot til å vedgå at den grønne fremtiden faktisk har en kostnad? Vi kan bare håpe for klimaregnskapets og økonomiens skyld at en eventuell ny regjering vil sørge for at de delene av SV som satte konkrete forslag og planer bak de ambisiøse klimamålene sine vinner fram når forhandlingene begynner.