KRONIKK: Dette er en kommentar som gir uttrykk for skribentenes analyser og synspunkter.

Av Håvard Devold, Teknologidirektør, og Tor Eivind Moen, VP Markedsutvikling Fornybar Energi, begge ABB i Norge.

Norge skal bli et nullutslippssamfunn innen 2050. Elektrisk strøm dekker i dag ca. 53 prosent av Norges totale energiforbruk. Det resterende fossile forbruket skal i hovedsak fjernes ved elektrifisering. I tillegg til energieffektivisering vil dette kreve mye ny, ren energi for å dekke dekarborisering av samferdsel, bygg, landbruk, og husholdninger. Ytterligere behov vil drives frem av ny, grønn prosessindustri, batteri – og hydrogenfabrikker, for å sikre verdiskapning og nye arbeidsplasser.

Er våre kapasitets- og markedsmekanismer klare for denne omstillingen? NVE har uttalt at det vil være tilstrekkelig elektrisk energi i Norge, men samtidig er de skeptiske til elektrifisering av offshoresektoren. De høye strømprisene i vinter har vært forklart på ulikt vis, og det er god grunn til å spørre hva som egentlig skjedde. Det var en kald periode, men ikke verre enn mange tidligere år. Elbillading kan ha økt effekttoppene morgen og kveld, men denne årsakssammenhengen er ikke klart dokumentert. Dette bør analyseres, både med tanke på forbruksmønster og flaskehalser i produksjon og overføring, ettersom manglende effektiviteter i markedet gjør oss sårbare for prissjokk og kan sågar gi anledning til markedsmanipulasjon.

Utslippskutt og fornybarproduksjon

I tillegg til mulige, økte døgnvariasjoner fra elbilladning, kan økt anvendelse av luft-til-luft varmepumper forsterke sesongvariasjonene grunnet dårligere virkningsgrad i streng kulde. Ny forståelse av kraftbalansen må følges opp av politiske prioriteringer, med tilhørende tilpasninger av rammeverk og nye investeringer innen energisystemene våre. Noen utfordringer kan heldigvis løses rimelig med digitale løsninger, men det er ingen tvil om at store infrastrukturinvesteringer kreves for morgendagens samfunn.

Utslipp fra norsk olje- og gassproduksjon utgjør 28 prosent av Norges totale CO2-utslipp. Gjennomføring av elektrifiseringsprosjekter med relativt lav tiltakskost kan halvere utslippene fra denne industrien i løpet av tiåret. Uten elektrifisering av sokkelen blir utslippsreduksjon med 50 prosent innen 2030 i praksis umulig. Alternativt må alle andre sektorer i Norge redusere sine utslipp med over 70 prosent! Populistisk argumentasjon om å droppe elektrifisering offshore bidrar ikke til at våre utfordringer løses. I NRK Debatten ble dette viktige emnet redusert til konfliktunderholdning, men fikk likevel frem at det er politisk utfordrende å redusere våre CO2-mål gjennom elektrifisering dersom kostnadene for dette veltes over på husholdningene og eksisterende vannkraftbasert industri.

Uten elektrifisering av sokkelen blir utslippsreduksjon med 50 prosent innen 2030 i praksis umulig

Håvard Devold & Tor Eivind Moen

En tredel økning i fornybart

Selv med energiøkonomisering, trenger vi ca. 55 TWh med ny, ren elektrisk energi i god tid innen 2035 for å dekke omstillingen innen alle sektorer, samt for utvikling av ny industri. Det utgjør en vekst på rundt en tredel av dagens normalårsproduksjon på rundt 150 TWh.

Behovet for ny, ren energi per sektor kan anslås til:

  • Lading av 1,5-2 millioner elbiler 10 TWh
  • Annen transport og landbruk 3 TWh
  • Battericelleproduksjon m.m. 10 TWh
  • Hydrogenproduksjon 5 TWh
  • Elektrifisering offshore 12 TWh
  • Krafteksport netto 5 TWh
  • Elektrifisering prosessindustri o.l. 10 TWh
  • Sum 55 TWh

Den nylig fremlagte Prosess21-rapporten, anslår behov opp til 82 TWh fram til 2050.

Denne økningen byr på formidable utfordringer, men også store muligheter. Mange år med moderat overproduksjon av energi fra vannkraft, har gitt lave strømpriser. De gledelig lave prisene for oss forbrukere, har sammen med et utdatert skatteregime, hindret effektiv videreutvikling og oppgradering av vannkraftressursene.

Utbygging av vannkraft kan maksimalt bidra med 20 TWh, uten bruk av vernede ressurser. Vindkraftutbygging på land er i ferd med å stoppe opp på grunn av lokal og nasjonal motstand mot assosierte naturinngrep.

Med unntak av et begrenset bidrag fra solceller er det lite trolig at andre, bærekraftige, landbaserte energikilder vil bidra som reelle løsningsalternativer i overskuelig fremtid.

Havvind - en joker

Vi har store vindressurser på norsk sokkel, faktisk blant verdens beste. Utnytter vi havvind klokt i samspill med andre næringer og dagens miljøkrav, kan vi dekke forventet, innenlands forbruksøkning og eksportere overskudd. Havvind på dypt vann er i startgropen og trenger fødselshjelp for å skaleres opp.

Vår gassproduksjon er essensiell for EUs utfasing av kull de neste tiår. Produksjon og eksport av hydrogen, utvunnet fra naturgass med karbonfangst, vil bidra til å forlenge etterspørselen av norsk gass. Samtidig må norsk olje- og gassproduksjon kutte CO2-utslippene drastisk og disse tiltakene gir størst verdi hvis de skjer tidligst mulig.

En øyenfallende løsning er å utnytte havvind for å dekke det nye energibehovet for olje- og gasselektrifiseringen for å skjerme landbasert industri og private husholdninger fra prisøkninger. Det blir for enkelt å avfeie havvind som for dyrt, når EU de nærmeste årene vil rampe opp den årlige utbyggingen av havvind fra 3 GW (ca. 12 TWh) til 5 GW (ca. 20 TWh) per år. I Norge bør vi kunne bygge ut 4-6 GW (ca. 16-24 TWh) med havvind innen 2030, som sammen med vannkraftutvidelser, vil gi oss mye av energien vi trenger for å realisere våre mål.

Det blir for enkelt å avfeie havvind som for dyrt

Håvard Devold & Tor Eivind Moen

Må handle raskt

Diskusjonen om Norges rolle som energinasjon er så viktig at den fortjener en ordentlig og reflektert diskusjon. Det forestående energiskiftet vil gi en økning i strømetterspørsel som vi ikke har sett på mange tiår. Skal vi løse disse utfordringene må vi akselerere utvikling og utbygging dramatisk før forholdene i kraftbalansen blir vesentlig mer prekære enn de vi så på nyåret.