– Veldig ofte er man opptatt av høyt tempo og ny teknologi, så glemmer man alt knølet som handler om folk flest, inkludering og tillit, sier NTNU-professor Tomas Moe Skjølsvold, som også er nestleder i forskningssenteret NTRANS.

Han peker på at i offentlige innovasjonsprosjekter innen smartgrid deltar ofte de samme FOU-miljøer som for eksempel NTNU og Sintef. I tillegg kommer et stort nettselskap, en smarthus-leverandør og en lokal bedrift. Måten å sette sammen slike prosjekter følger en slags pålagt mal, som man gjerne må følge for få støtte fra aktører som Innovasjon Norge, Forskningsrådet og Enova, mener han.

– Pilotbrukeren er en høystatusmann

– I en nylig publisert studie fant vi at noen få dominerende aktører nesten alltid er med. Og når man tar inn pilotbrukere dreier det seg ofte om en teknologiinteressert mann med høy utdanning og store laster å leke med, det vil si et stort hus og kanskje en Tesla. Med andre ord et høystatusmenneske. Store deler av virkeligheten blir ikke inkludert. Det er ingen leietakere, ingen fattige, ingen eldre, ingen funksjonshemmede, få kvinner og så videre, sier Skjølsvold.

Man tester ikke bare en teknologi, men en helt ny samfunnskonfigurasjon

Tomas Moe Skjølsvold

Han mener at man dermed risikerer å utvikle teknologi som ekskluderer en svært stor del av folket.

– De som utvikler løsningene ser gjerne på økonomien i det og det tekniske potensialet. Men det handler om mer enn det. Man tester ikke bare en teknologi, men en helt ny samfunnskonfigurasjon. Samtidig har slike teknologitester ofte et innbakt ønske om å endre folks adferd.

Etterlyser kreativitet ot nytenkning

Han påpeker at slike smartgridprosjekter i over 25 år har fulgt et ensrettet spor, og at resultatene i form av endret forbruk sjelden oppnås. Nå etterlyser han kreativitet og nytenking, og trekker fram Smart Senja som et hederlig unntak man kan lære av.

– Der jobber man annerledes. Man retter seg mot nærmiljøet, som befolkningen og skolene. De bygger kunnskap og tillit på andre måter enn i de tradisjonelle prosjektene. Slik får man gjort mer enn å teste dingser.

Elbillading på mikronivå

– For å lykkes med det grønne skiftet er det viktig å ta deltakelsen ned på mikronivå, til bredden av befolkningen og deres ønsker, sier NTNU-forsker Ida Marie Henriksen.

Selv har hun studert prosessen rundt implementeringen av ladeinfrastrukturer for elbil i ulike borettslag.

– Flere og flere skaffer seg elbil og de ønsker å lade på sin egen parkeringsplass, men det lokale strømnettet i garasjen er ikke planlagt for å lade flere elbiler. Dermed blir løsningen ofte å installere en felles ladeinfrastruktur. I de casene vi har sett på blir beboerne både med og uten elbil med på finansiere ladeinfrastrukturen.

Hun mener hvordan generalforsamlinger kommer til denne løsningen er spennende å lære om fordi borettslagstyret, elektrikere og noen ganger nettselskapet gjerne må samarbeide lokalt.

– Må navigere i havet av ladeinfrastrukturer

– I noen tilfeller holder de innlegg hvor man forklarer beboerne om kapasitet, peaker og balansering av strømnettet. Det kan også være fokus på brannsikkerhet, sier hun.

Andre ganger kan argumentet være at det skal være rettferdighet og likhet. Hun trekker fram at en elektriker uttalte «Ville det ikke være urettferdig om bare de første 10 leilighetene hadde fått tv og internettsignal?».

– Dette kan være krevende for styret i borettslaget, som havner i en ufrivillig rolle hvor de må skaffe seg kunnskap om strømpeaker og navigere i havet av løsninger innen ladeinfrastruktur løsninger for borettslag eller sameier.

Mener borettslagsstyrets rolle er underkommunisert

Skjølsvold nikker.

– Borettslagsstyret spiller en kjempeviktig rolle i denne delen av energiomstillingen. Tidligere ordnet styret med maling, isolering og slikt. Nå skal styret ta sentrale beslutninger om hvordan den lokale ladeinfrastrukturen skal se ut eller om energieffektivisering av bygningsmassen. Dette faktum er voldsomt underkommunisert.

Han understreket at dette hverdagsslitet med å få implementert ny smart teknologi er altfor lite i fokus.

– Nå later vi som denne verdenen ikke eksisterer. Vi tester teknologiske dingser på teknisk interesserte menn i 40-åra, og krysser fingrene for at det skal gå bra. Men 15-20 års erfaring med slike prosjekter viser at det ofte ikke går slik man forestiller seg. Man får ikke endret folks adferd og får ikke hentet ut fleksibiliteten og potensialet man ser for seg, sier han.

– Gjentar de samme feilene

Skjølsvold mener man gjentar mange feil, som tidligere er gjort med annen teknologi.

Ida Marie Henriksen og Tomas Moe Skjølsvold. Foto: Gunhild Haugnes

– Man arbeider ikke for å forstå bredden av samfunnsaktører og hvordan de kan finne på å bruke teknologien, hva slags konsekvenser teknologien kan ha, og hvorfor den kan avvises, sier han.

Han trekker fram utrullingen av vindkraft på land som et ferskt eksempel på at man i for liten grad har tatt bredden av befolkningen med på råd i forkant. Som kjent er det sterk folkelig motstand mot flere av vindkraftanleggene.

– Det blir ikke bedre når man tar teknologien inn i hus og hjem og nærmest skal tvinge folk til å endre måten man bruker strøm på.

– Hvem skal bestemme hva folk skal bruke tid på?

Henriksen påpeker at det også handler om hva man forventer at folk skal prioritere å bruke tiden sin til.

– Må jeg bruke tid på å tenke på strømprisen når jeg tørker håret for eksempel, eller når på døgnet det er best å sette på klesvasken? Hva om jeg for eksempel heller har lyst til å lese en roman. Og hva med alle som rett og slett ikke har tid til å sette seg inn i slikt, som for eksempel småbarns foreldre som har en travel nok hverdag fra før, sier hun.