Marius Holm slutter som daglig leder i ZERO til sommeren. I den forbindelse republiserer vi dette portrettintervju som vi gjorde med ham i april i fjor.
Året er 1992. Auditoriet på Askim videregående skole i Østfold er fylt av ungdommer. En engasjert elev holder et flammende foredrag drivhuseffekten for alle sine medelever. Kanskje har det begynt å demre for unge Marius Holm at dette skal bli en tematikk som skal prege livet hans i mange år fremover?
Når enerWE møter Marius Holm 28 år etter hans første foredrag, har han akkurat kommet tilbake fra et nytt foredrag om klima og miljø på sin gamle skole i Askim. Men i dag har han nok snakket med noe mer tyngde enn sist, siden han nå er leder for miljøorganisasjonen Zero.
Han forteller at det politiske instinktet våknet i niendeklasse - da han var 15 år.
– Jeg husker helt klart at min motivasjon for å engasjere meg politisk den gang, var miljøsaken. Jeg vokste opp i et politisk engasjert hjem med foreldre som var aktive, og jeg har alltid vært en engasjert type, glad i naturen og bruker den mye. Og med bondebakgrunn føler jeg at dette er noe vi lever av, ikke bare i og ved siden av, sier han.
Men det er en annen årsak han trekker frem som ekstra viktig for at han har valgt klima og miljø som sin hjertesak - og yrkesvei.
– Det er egentlig det humanistiske perspektivet som gjør at jeg har brukt livet mitt på klimasaken. Min geografilærer på videregående kritiserte meg for å ha et i overkant antroposentrisk syn på naturen, altså menneskesentrert. Men uavhengig av hvilket natursyn man har, er klimakrisen i hvert fall først og fremst en sosial utfordring. Den truer natur, men også menneskers liv og helse, og det er det som opptar meg mest, sier han.
Når enerWE møter Holm like før midten av mars, har Norge ennå ikke forstått hva som kommer til å eksplodere av kriser og enorme endringer om kort tid. Det er så vidt innafor å håndhilse når journalist og fotograf ankommer Zeros lokaler på Youngstorget i Oslo.
– Må tilby noe annet enn kull
Når en som bruker de fleste av døgnets timer på å tenke på hvordan kloden egentlig har det, må han naturlig nok tenke en liten stund når han blir spurt hva han synes er det viktigste klima- og miljøspørsmålet vi bør løse.
– Hvis jeg skal velge én ting som haster mer enn noe annet, er det å stoppe byggingen av nye kullkraftverk. Det er infrastruktur som har lang levetid og når det først er bygget, og det er billig å drive videre. Bygger man et kullkraftverk, er terskelen høy for å stenge det ned, sier han.
Hvis jeg skal velge én ting som haster mer enn noe annet, er det å stoppe byggingen av nye kullkraftverk
Marius Holm
Og peker på problemet med at det fortsatt bygges kullkraftverk i vekstøkonomiene i Asia og Afrika.
– Den eneste måten å stoppe nybygging på, er å tilby noe annet. For strøm skal folk ha, og strømforbruker vokser med tosifret prosent i året i mange av disse landene fordi de endelig har lykkes med å løfte seg ut av fattigdomsfella. Så den økonomiske utviklingen er ingen interessert i å reversere. Vi må tilby noe annet, og det er fornybar energi, sier han entusiastisk.
Og advarer mot konsekvensene dersom de store landene i Asia og Afrika skal følge Europas eller Kinas vei til velstand, slik at man må gjennom en skitten fase før man begynner å ta hensyn til miljøet
– Da vil karbonbudsjettet bli brukt opp og vi vil være uten sjanse til å stoppe på 1,5 til 2 grader. Så det haster.
Skulle bringe Zero fra gründerfase til gjennomslag
Navnet på organisasjonens han leder, er egentlig en forkortelse som står for Zero Emission Resource Organisation, og ble startet i 2002 av fem ildsjeler med bakgrunn fra Natur og Ungdom og Bellona. I dag jobber det 24 personer der, og organisasjonen har blitt en viktig stemme i norsk klima- og miljødebatt.
– Da jeg kom til Zero i 2012, var min jobb å utvikle organisasjonen videre. Grunnleggerne hadde vært gjennom en gründerfase, så skulle fokus flyttes til gjennomslag og gjøre det til en moderne, fremtidsrettet og innflytelsesrik organisasjon som står sterkt i hele det politiske miljøet og i næringslivet. Det har hele tiden vært mitt mål at Zero skal snakke godt med beslutningstakere i både politikk og næringsliv, sier han.
Det har hele tiden vært mitt mål at Zero skal snakke godt med beslutningstakere i både politikk og næringsliv
Marius Holm
Zero hadde i 2018 en omsetning på rundt 26,5 millioner kroner og et resultat på rundt 0,6 millioner kroner. Inntektsmodellen til organisasjonen baserer seg på inntekter fra næringslivet, og dette innebærer at store deler av inntektene kommer fra samarbeidspartnere.
– Vårt utgangspunkt er at vi sikrer finansiering i en stor bredde av norsk næringsliv. Et stort antall bedrifter gir oss relativt små beløp, som gjør at vi har økonomisk stabilitet og er ikke så sårbare - fordi vi har veldig mange ulike ben å stå på. Det gir også integritet ved at vi ikke er avhengig av enkeltsponsorer. Vi er avhengig av å ha sponsorer, men ingen sponsorer er så store at vi er avhengig av å ha dem. At vi har mange gir oss en stor grad av frihet - vi lar våre faglige vurderinger styre politikken, også er det opp til næringslivet om de synes det er såpass fornuftig at de velger å støtte det, sier han.
– Noen har vært kritiske til denne modellen?
– Ja, det er jo alltid selvfølgelig sånn at når man har et økonomisk samarbeid med noen, er dette en binding som man skal være helt åpen om, sier han.
Og forteller at de derfor har valgt å publisere en fullstendig liste over samarbeidspartnere på sine nettsider.
– Vår troverdighet er helt avhengig av at vi viser hvorfor vi mener det vi mener, hva som er bakgrunnen. Her prøver vi være helt åpne, så får folk bare vurdere det. I en ideell verden hadde vi samarbeidet med næringslivet uten finansiering. Vi må samarbeide med næringslivet - for å få gjennomslag. Det er jo en del av strategien vår å påvirke beslutningstagere, og vi må jobbe tett med de for å påvirke dem. Og vi må ha finansiering for å få dette til. Det har fungert godt hittil.
Vi må samarbeide med næringslivet - for å få gjennomslag
Marius Holm
Sivilarbeideren som ble igjen
For da Marius Holm hadde akkurat avsluttet han bak seg studier i økonomi og ressursforvaltning på Ås da han ankom Bellona som sivilarbeider. Av tidligere kolleger beskrives dette som at av de nokså mange sivilarbeiderne Bellona tok inn, utmerket Holm seg raskt og avanserte fra kjedelige rutineoppgaver til faglige utfordringer. Dette bildet kjenner han ikke helt igjen i.
– Vi var en hel drøss med sivilarbeidere og alle som hadde fullført utdannelse fikk en miks av oppgaver. Alle hadde én dag de måtte lage lunsj og bære ut søppel og sånt. Resten av uka gjorde vi fagting. Men jeg var én av de som ble ansatt, det er riktig. Det var jo ikke alle som ble det, sier han.
Han ble ti år i Bellona, der han de første årene jobbet med havbruk. Etter et par år gikk han over til å lede energi- og klimaarbeidet, før han de siste fem årene var nestleder i organisasjonen.
Deretter hadde han et lite karriereavbrekk da han jobbet ett år i PR-byrået Burson Marsteller (nå BCW).
– Jeg tenkte at nå har jeg vært ti år i Bellona. Hva jeg har lyst til å gjøre de neste ti årene? Jeg hadde ikke lyst til å gifte meg med noen, og konsulentbransjen er litt herlig uforpliktende sånt sett. For der jobber du med kortere prosjekter og mange kunder. Det var veldig lærerikt. Jeg planla å være der i to år, for å finne ut hva jeg skulle bli når jeg blir stor. Så fant jeg ut at jeg ville fortsette å jobbe med klimapolitikk, så det ble bare ett år. Da muligheten i Zero bød seg, var jeg ikke noe særlig i tvil, sier han.
Vil ha økte miljøkrav
Han forteller at Zero har tre satsingsområder i tillegg til det tidligere nevnt arbeidet for fornybare investeringer i u-land.
– Punkt to er å skape et marked for nullutslippsløsninger. For eksempel slik vi har gjort med elbilpolitikken, og Danmark og Tyskland har gjort med vind og sol, og dermed fått ned kostnadene. Nå er batterier, vind og sol billig. Det har jo ikke skjedd av seg sjøl. Det har ikke skjedd på grunn av et gjennombrudd i et laboratorium, men det har skjedd fordi noen har skapt et marked, og det skal vi være stolte av at vi har bidratt til. Det er ingen land som har bidratt mere enn Norge til å ta livet av forretningsmodellen til olje. I hvert fall målt etter innsats per innbygger, sier han med et fornøyd glis.
Når vi kommer til det tredje punktet, øker engasjementet enda et hakk, og Holm lener seg godt over bordet.
– Det tredje temaet er teknologiutvikling - særlig innen industri. Der er det fortsatt mange utslipp vi ikke vet helt hvordan vi skal bli kvitt. Eller det foreligger ideer hvordan man kan lage stål og aluminium uten utslipp, men det er ikke testet ennå i stor skala.
Håpet er at det ikke vil ta så lang tid før det skapes et marked for produkter som lavutslipp sement.
– Det er lite sannsynlig at EUs CO2 pris blir så høy at sementfabrikker begynner å fange CO2 av seg sjøl, derfor må vi forsøke å skape et marked for ren sement. Det kan vi gjøre ved å stille miljøkrav i offentlige anskaffelser, som kjøper halvparten av sementen gjennom vei, jernbane og offentlige bygg og sånt, vi kan gjøre det gjennom byggeforskrifter. Vi har kjempestrenge byggeforskrifter til energibruk i bygg. Men vi har ingen krav til klimaavtrykk til materialene, og det er neste generasjon byggeforskrifter, sier han.
Av den grunn har Zero innledet samarbeid med en rekke aktører i byggebransjen - Powerhouse - for å sammen jobbe for å få ned utslippene fra byggeindustrien.
– Vi har vært i dialog med den fremoverlente delen av byggebransjen og jobbet sammen med mange av de i lang tid for å strekke oss et hakk lenger hele tiden. Nå har Powerhouse lagd en ny standard som skal gi oss «Paris-proof» bygging. For hvert år som går, skal ambisjonsnivået opp og avtrykket ned. Hvis du bygger i år, skal du følge en bane. Et nybyggs totale klimafotavtrykk skal for hvert år være lavere i tråd med den banen vi skal kutte utslipp totalt, sier han og illustrerer en nedadgående kurve med begge hender.
– Oljen skal faktisk bort
Et av de temaene som har skapt mest splid mellom industri og miljøbevegelse, er nok hvordan Norge skal forholde seg til fortsatt leting etter og henting av olje. Marius Holm ser for seg at oljeforbruket kommer til å gradvis falle ettersom transportsektoren elektrifiseres.
– Men det kan også skje mye raskere, for når vi har passert det punktet hvor elektrisk transport er konkurransedyktig, hvor det ikke koster noe mer, så er det jo ingen kostnad for et land som ikke er oljeprodusent selv, å si stopp, sier han og banker lett i bordet.
Og understreker at dette handler om å gjøre flere ting på samme tid.
– For Tyskland og Frankrike handler dette om hvor fort de kan omstille bilprodusentene sine. Det er en krevende jobb det óg, men vi skal jo ikke slutte å sitte i ting med fire hjul - vi skal slutte å brenne olje. Så selv om Tyskland og Frankrikes bilindustri skal gjennom en omstilling, skal den ikke bort. Men oljen skal faktisk bort. Jeg tror at omstillingen kommer til å bli mye mer humpete og ikke så forutsigbar og gradvis som mange scenarier tyder på. Det betyr at utsiktene til oljebransjen kan være kjempegode i fem år - men så aner vi egentlig ikke hva som skjer om ti år, for da kan verden ha endret seg kraftig, sier han.
Han har ikke mye til overs for de som til stadighet bruker argumentet om at verden kommer til å bruke olje også i 2050.
– Javisst, det kommer vi sikkert til å gjøre, men hvor lite eller hvor mye? Og hva blir prisen? Når det er krakk, går oljeforbruket ned. En liten stund, kanskje et år. Og så går den opp igjen. Vi har aldri i moderne tid opplevd en vedvarende, fallende oljeetterspørsel. Så det er ingen som vet hvordan det ser ut. Hvordan ser oljeprisen ut den dagen Saudi Arabia kan dekke hele etterspørselen? Er den 10 dollar eller 50 dollar? Oljeprisen kommer til å gå opp og ned, for det er jo noe med dynamikken i næringen - det må bygges oljefelt hele tiden for å dekke etterspørselen. Hvis investorene blir redde, blir det bygget for lite, og da går prisene opp. Så den dynamikken kommer alltid til å være der, sier han.
Han understreker at selv om lav oljepris, dersom den skyldes lavt forbruk, isolert sett er bra for klimaet, er han oppriktig bekymret - ikke bare fordi norsk økonomi nå går dårligere.
– Det er ikke sånn at jeg jubler over - eller ønsker - lav oljepris. Strengt tatt hadde det beste vært høyest mulig oljepris for det gir rask omstilling vekk fra olje. Det rammer norsk omstillingsevne; viljen blir større, men evnen blir mindre. Det rammer salg av elbiler og fornybar energi. Det beste ville vært om verden ble enig om å begrense produksjonen - sånn at vi holdt prisen høy. For da ville vi både drevet omstilling vekk fra olje samtidig som vi tjente penger på det. Det ville jo vært fint, sier han.
Når Europower ber om en fersk kommentar om oljekrisen - sett i lyset av korona, sier han;
– Vi har fått en smakebit på hvor lav oljeprisen kan gå nå, og nok en gang er norsk økonomis sårbarhet demonstrert. Selv om oljeprisen nok kan sprette i været én gang til som følge av markedets sykliske natur, kan dette også være begynnelsen på langvarig, vedvarende nedgang. Vi må bruke krisepolitikken nå til å skape omstilling, og la leverandørindustrien fylle ordrebøker med prosjekter innen havvind og CCS, framfor å holde liv i leting etter olje vi neppe trenger, mener han.
– Uten billig vind og sol har vi ikke sjangs
Zero er blant miljøorganisasjonene som heier på vindkraft - fordi de mener dette er én av de fornybare energikildene det lønner seg å satse på.
– Vi må ha vindkraft for å dekke verdens og vårt energibehov uten utslipp. I Europa er vindkraft på land nå den billigste energikilden å bygge ut. Vi håper havvind også skal bli billig nok. Men det er ingen tvil om at den utbyggingen av vindkraft som Europa, Asia og USA har hatt de siste ti årene med prisfall som har vært dramatisk, det er i likhet med utviklingen på solenergi, helt avgjørende for at vi kan være optimistiske. Uten billig vind og sol har vi ikke sjangs, mener han.
Vi må ha vindkraft for å dekke verdens og vårt energibehov uten utslipp
Marius Holm
– Hva tenker du om de veldig steile frontene og ekstreme ytterkantene i vindkraftsaken?
– Både jeg og de fleste jeg kjenner mener at vi skal si nei til mange av konsesjonssøknader for utbygginger som har for store naturkonsekvenser. Men det er klart at de steile frontene er jo både et resultat av at vindkraft selvfølgelig reelt sett er et godt synlig naturinngrep, men også at vi har gjort ting i feil rekkefølge, sier han og innrømmer samtidig en viss dose etterpåklokskap.
– Det er bare å innse i ettertid at AS Norge har gjort dette i feil rekkefølge - når vi laget en nasjonal ramme for vindkraft - som jo ikke er en utbyggingsplan, men en plan som utelukker to tredjedeler fra norsk vindkraft. Før var hele Norge åpent for vindkraft, og med den planen skulle bare én tredjedel være åpent for vindkraft. Likevel ble det oppfattet som det motsatte, at nå skulle vi bygge ut to tredjedeler av Norge. Så det ble jo totalt misforstått, sier han oppgitt.
Han mener det først burde vært utarbeidet et skattesystem med rettferdig fordeling av goder og byrder.
– Vindkraft har jo fordeler; ren strøm og verdiskapning. Også har det ulemper; miljøkonsekvenser, inngrep i natur og landskap. Åpenbart er det jo sånn at fordelen - skatten - havner i statskassa, ikke i bygda hvor de blir bygd, verdiskapningen havner litt i bygda, men mye i andre strøk - leverandørindustrien og andre entreprenører som ikke nødvendigvis holder til der vindkraftverket er. Det å lage et skattesystem som ligner på det vi har på vannkraft, hvor de som tar ulempen ved naturinngrepet også får litt av verdiene, det burde vært på plass først. Og da ville jo et stort antall kommuner tenkt at «ja, dette vil være bra for oss, vi gjør en avveining av fordeler og ulemper og sier ja til vindkraft». Det er veldig synd at vi ikke skjønte at det måtte skje i den rekkefølgen.
– Er det for seint?
– Neida, vi må bare reboote systemet. Nå jobber Olje- og energidepartementet med å se på justeringer i konsesjonssystemet. Og da er jeg veldig opptatt av at det må man gjøre på en grundig måte. Det haster ikke, det er ikke krise for vindkraft-næringen om det ikke blir delt ut noen nye konsesjoner nå i vår. Jeg mener Tina Bru bør ta seg tid til en grundig analyse og tørre å gjøre noen litt store endringer - og forankre disse godt i Stortinget. Selv om det sikkert kan gjøres mye innenfor eksisterende lovverk, så mener jeg at vi bør få et bredt forlik på Stortinget som nettopp løser det med rettferdig fordeling av fordeler og ulemper med kraftutbygging.
– Men forstår du de som er sinte og som går til ekstreme tiltak?
Nei, jeg forstår ikke de menneskene som gjør hærverk på maskiner eller som tar i bruk virkemidler i debatten som er helt utenfor folkeskikk. Men jeg forstår at folk kan være imot vindkraft. Når man tar stilling til ting, er det jo alltid en avveining av fordeler og ulemper, og hvis man bare ser ulempene, så er det ikke vanskelig å forstå at man lander på et nei, sier han retorisk.
– All respekt til Greta Thunberg
Selveste gallionsfiguren i miljøbevegelsen de siste årene - Greta Thunberg som samlet de unge til klimastreik og maner dem til engasjement - har Marius Holm stor respekt for.
– Vi som jobber med dette, var selvfølgelig og så på den store skolestreiken foran Stortinget for rundt ett år siden. Det må jeg si at var en stor opplevelse for oss som har brukt livet vårt på dette, og aldri har klart det hun har klart.
– Ble du litt misunnelig?
– Nei, jeg ble bare glad. Jeg har jo jobbet sammen med Natur og ungdom på forskjellige måter i flere år, og de har jo vært flinke til å mobilisere ungdommen, men ikke i det omfanget vi ser nå. Så all respekt for henne og det hun har fått til, det er helt utrolig.
Samtidig peker han på at det ikke bare er Greta Thunberg som skal ha æren for et økende miljøengasjement i verden.
– Klima har vært høyt på den politiske dagsorden i de fleste land i de siste 20 år, men ikke høyt nok. Vi har kurs mot mye lavere utslipp nå enn for ti år siden, så det virker jo, men det virker ikke fort nok. Og da trenger vi en bølge for å få opp farten. At hun har hatt en rolle i å skape den bølgen, det tror jeg ikke det er tvil om. Men det er ikke bare Greta Thunberg som har skapt den bølgen, det er noe som lå latent i befolkningen. Men ofte er det den type lederskap fra enkeltpersoner som endrer verden, og det skal man ikke undervurdere, sier han.
Han tror også folk var mottakelige for budskapet fra Thunberg og ungdommen.
– Lenge følte mange at klimapolitikken ikke angikk dem i det hele tatt - både folk, politikere og næringslivsledere. Det som nå skjer, er at næringslivsledere stort sett også er opptatt av å få til dette. De fleste næringslivsledere og investorer er jo oppegående mennesker som ønsker en god fremtid, og som også leter etter muligheter til å bidra til omstilling, sier han.
Nerden og analytikeren
En kollega i Zero beskriver ham som en person verken er glad i “fluff” eller store ord. Og slett ikke smalltalk eller mingling. Men den offentlige rollen han har, med å være ansiktet utad for Zero - den er han komfortabel med - sier han selv om de mange intervjuene og medieopptredener.
– Man må jo skjerpe alle sanser, fordi man skal få frem budskapet kompakt, presis og god måte, så selv for den som har gjort det flere ganger, er det en oppgave som krever full konsentrasjon. Jeg er en nerd som liker å diskutere sak, sier han.
– Flere tidligere og nåværende kolleger sier du kan være streng og krevende når du skal komme med tilbakemeldinger på arbeid, hva tenker du om det?
– Jeg har hørt at noen synes jeg er kjempeskummel, så det stemmer nok til en viss grad det. Jeg ser etter svakheter i resonnementer for å gjøre det vanntett. Også er jeg jo økonom. Mange som jobber her, har en annen bakgrunn. Så i tillegg til at jeg forsøker å forstå energi og fysikken og sånt, så prøver jeg å tilføre et faglig perspektiv som økonom også - hvordan vil dette forslaget egentlig slå ut når du putter det inn i et marked? Hva er sideeffektene her? Jeg er jo opptatt av at klimapolitikken skal være styringseffektiv - vi skal nå klimamålene, sier han.
Målet med de strenge og krevende analysene av internt arbeid er å gjøre organisasjonens arbeid best mulig, og når først noe er publisert eller oversendt - kan de regne med Holms fulle støtte utad, forteller kollegene.
– Noen har sagt at du har veldig høy selvtillit. Men er kanskje det nødvendig for å fylle den rollen du har?
– Rollen krever trygghet i en del type situasjoner som mange synes er skremmende. men den tryggheten oppnås gjennom øvelse og mestring, og helt normal selvtillit. Å være en god leder krever en god balanse mellom selvtillit og tvil omkring evne evner vurderinger, svarer han.
I Zero deler Marius Holm lederansvaret for organisasjonen med Dagfrid Forberg. Hun har det med administrative ansvaret, mens Holm har det faglige ansvaret.
– Jeg og Dagfrid er et tohodet ledertroll, der vi egentlig er to personer som fyller daglig leder-rollen.
Bedt om å trekke frem en sjef som har vært et forbilde eller som du ser opp til, er det miljøbevegelsens «store far» Frederic Hauge han vil løfte frem.
– Hvis jeg skal nevne noen, må jeg jo nevne Frederic Hauge, som var sjefen min i ti år. Han har en kombinasjon av utholdenhet og teft, som det står respekt av, sier han.
Lyden av gjennomslag
Holm trenger ikke tenke seg lenge om når han blir spurt hva som gir inspirasjon og som gjør at han kommer på jobb med fornyet energi.
– Det er jo når vi hører lyden av gjennomslag, da vet du, sier han og ler. Og fortsetter;
– Hvis vi ser at vi kan flytte debatten og få gjennomslag, er det gøy. Og så er det frustrerende når det går trått, det er ikke til å legge skjul på det. Sånt sett er det å være en som skal påvirke, en evig krafse-på-døra-jobb. Det er alltid noen andre enn oss som tar beslutningen. Vår jobb er å påvirke dem.
Og han erkjenner at dette er en jobb som aldri tar slutt - fordi man alltid kan gjøre mer. Han sammenligner det med en hus-utbygger som først lager en prosjektplan, så bygger huset. Når man er man ferdig, er man ferdig, og kan gå videre til neste hus.
– Vi blir jo aldri ferdig. Det er alltid gradvise, diffuse gjennomslag der vi kunne fått til mer. Noen ganger når vi har feiret suksessene, tenker vi «er det noe vi kunne gjort mer, kunne vi dyttet den enda lenger eller fått til én ting til?»
– Føler du på en utilstrekkelighet fordi du vet at man alltid kunne gjort mer?
– Ja, fordi jeg vet at det er faktisk alltid ubegrenset. Og man må lære seg selv at det går ikke an å få til ubegrensede seire. Man må feire de seirene man har. Så ja, det er en frustrasjon å vite at vi aldri er i mål og at det alltid kunne vært bedre, innrømmer han.
Livet på Twitter
Både av kolleger og meningsmotstandere blir han løftet frem som kunnskapsrik og en god kommunikator. En som alltid stiller forberedt og som alltid er oppdatert og ligger foran de fleste. I sosiale medier er det hovedsaklig Facebook og Twitter som er kanalene han bruker. Selv synes han ikke han er mer aktiv på sosiale medier enn andre.
– Jeg er jo aktiv, men mindre enn veldig mange i min posisjon. Jeg kvier meg litt noen ganger, for noen er veldig flinke til å legge ut smarte, fornuftige ting kanskje fire-fem ganger om dagen. Jeg legger ut noen få i uken. Det får holde, sier han.
Han tenker seg om, og har likevel mer på hjertet om temaet.
– Ikke sant, sosiale medier er krevende, for du må ha et visst nivå for å få synlighet i algoritmene. Samtidig kan det jo spise deg levende, i hvert fall hvis du tar mål av deg å svare på alle kommentarer. Da blir du fort sittende og diskutere med en eller annen kverulant.
– Så du ligger ikke halve natta og skriver på Twitter?
– Jeg prøver å unngå det. Man skal ha et liv også. Men så vet jeg egentlig at jeg burde gjort det mer. Det er en stadig større del av det å nå frem, så det er en avveining, sier han.
Dress blant islenderne
Blant miljøbevegelsens profiler, er en velkledd - og gjerne dresskledd Holm - et vant syn, og dette står til tider i kontrast til andre miljøprofiler. Hvor bevisst er han hvordan han fremstår?
– Det skal kanskje ikke så mye til å være best kledd, konkurransen er kanskje ikke så hard, sier han med et smil, og fortsetter;
– Jeg er ikke så veldig forfengelig altså, men synes at det er greit å kle seg omtrent i tråd med de du ferdes med. Hvis jeg skal snakke med Stortingets finanskomité, synes jeg det er naturlig å gå i dress. Det er det de går med der. Men jeg synes de fleste miljøvernere kler seg sånn tålelig.
Bondesønnen med traktordilla
Som innledningen til dette intervjuet avslørte, kommer Holm opprinnelig fra Østfold, og han er oppvokst på gården Holm på Skiptvedt i Østfold.
Og researchen til intervjuet avslørte at Marius Holm gjennom mange år har hatt en stor interesse for motoriserte kjøretøy.
– Vel, for ti år siden var jeg veldig interessert i alt av biler - design og teknikk og sånt. Men nå er det sånn at jeg er interessert i bil fordi vi må ha endringen. Nå synes jeg det er helt absurd å være opptatt av at det kom en ny modell av en bensinbil, liksom. Who gives a fuck? Det er bare så feil, sier han.
På bilfronten er det nå kun elbil og traktor som gjelder. På Instagramprofilen til Holm, er det utallige traktor-bilder og mange filmsnutter der sønnen og ham selv kjører traktor mens de hjelper til på familiegården.
– Jeg kjørte traktor i hele oppveksten, og synes det er gøy å hjelpe til med det fortsatt. Faren min driver jo gården fortsatt. Så jeg og min yngste sønn drar og hjelper til. Hehe, insta-profilen er veldig agrar. Der er det nesten bare traktorbilder, ler han.
Som barn nummer to på Holm gård har han odel på gården, men han drar på det når han får spørsmål om han ikke hadde lyst til å bli bonde.
– Njaaa, jeg tror ikke vi skal dra for mye analyse inn i hvorfor jeg ikke ble bonde. Hvis jeg vil ta over gården, er det fritt frem. Jo, jeg kunne godt tenke meg å være bonde, men det lar seg ikke helt kombinere med det jeg har valgt. Jeg angrer ikke på at jeg har valgt å jobbe med å forandre på politikk.
Og selv om Marius Holm i dag bor i Oslo sammen med kone, to sønner og en katt, blir han beskrevet som “ikke akkurat en bygutt”. Tidligere har han lagt inn en nokså stor andel arbeidstimer i familiens hytteprosjekt i Valdres.
– Både jeg og min ektefelle er veldig glade i være på tur og i fjellet, så vi kjøpte på impuls en hytte oppunder Jotunheimen. Det var en litt sliten, gammel 70-talls hytte. Jeg gjorde alt grunnarbeidet, logistikk og sånt selv. Så holdt vi på i tre år med å rehabilitere og bygge på det som i praksis ble en ny hytte. Det var veldig gøy, men to somre uten ferie, ler han.
Sluttregnestykket viste 1000 timer med egeninnsats over 2,5 år. Neste prosjekt er ombygging og total-oppussing av huset i Oslo. Og kanskje er det kontrasten mellom det praktiske og fysiske i byggingen - og hans analytiske, faktaorienterte og politiske i hverdagen, som lokker ham?
– Jeg er jo oppvokst på gård, så de gangene jeg er lei og frustrert over denne jobben, så skulle jeg ønske at jeg gjorde noe mye mer håndfast. Det er så deilig når du er ferdig med å bygge noe, så jeg liker veldig godt å holde på med det - det er jo rekreasjon, selv om det er slitsomt, avslutter han.
