– Norges muligheter til å bli en stor vindkraftnasjon er enorm. Dere er ikke der ennå, men mulighetene er veldig store, sier Giles Dickson.
Den karismatiske lederen av WindEurope deltok Norweas høstkonferanse i Oslo. Der pratet han varmt om alle typer vindkraft. I en lengre samtale med Europower fremsnakker han også Norge på alle mulige måter.
– I Norge står vindkraften for bare 7 prosent av strømproduksjonen, mens gjennomsnittet i Europa er 16 prosent. Men det er poeng at dere kom til 7 prosent veldig raskt, og snart skal dere begynne å bygge ut havvind, sier han.
I den videre lesingen er det et poeng å vite hvem WindEurope og Dickson representerer. Kort oppsummert er det aktørene: Turbinleverandører, utbyggerne, operatører. I tillegg kommer finansinstitusjoner, forskningsmiljøer og selvsagt nasjonale interesseorganisasjoner som norske Norwea.
Jobben til Giles Dickson er altså å fremme vindkraften. Han er ikke mannen å prate med hvis man skal ha en nøytral vurdering av nytteverdien til turbiner og rotorblader.
På den annen side, få kjenner utviklingen i vindkraft-industrien bedre enn han. Briten som har base i Brussel vet nøyaktig hvor skoen trykker i hvert enkelt land, og hvem som ligger best an til å hevde seg i vindkraft-kappløpet.
To og et halvt år pause
– I Norge er vindkraft på land svært kontroversielt. Hva er din forklaring på det?
– Det er nok fordi utbyggingen har skjedd veldig raskt, mye raskere enn i andre land. Bare i fjor installerte dere 1,5 GW, og det er mye, sier Dickson.
Han legger til at det også kan ha vært et problem at utbyggerne ikke har engasjert seg tilstrekkelig i lokalsamfunnene.
– Det er viktig å involvere lokale myndigheter i prosessen, og sørge for at lokalsamfunnene har økonomiske fordeler av utbyggingen, sier han.
Samtidig som det har blitt bygget ut mye, har konsesjonsarbeidet stoppet helt opp. Det er to og et halvt år siden NVE behandlet nye konsesjoner, og fortsatt vet ingen når arbeidet starter opp igjen.
– Hva synes du om det?
– Som nevnt, Norge har bygd ut veldig raskt i en periode. Nå har myndighetene tatt en pause, men det er midlertidig. Det som er viktig nå er at prosessen starter opp igjen - fordi potensial for vindkraft i Norge er så stort. Som land vil dere gå glipp av betydelig verdiskapning hvis dere ikke fortsetter utbyggingen av vindkraft på land, sier WindEurope-sjefen.
Noe ikke alle er enige i
Dickson mener at Norge egentlig ikke har noe annet valg enn å bygge ut mer vindkraft på land.
– Norge har nå et forbruk på 140 TWh årlig, mens prognosene sier 220 TWh i 2050. Dere trenger mer produksjon, og vindkraft på land er den billigste produksjonen. Det er det store bildet, men hvis går ned til det lokale så vil kommunene også gå glipp av inntekter hvis utbyggingen ikke starter opp igjen. Vindkraft-investeringer skjer i all hovedsak ute i distriktene, og tilfører lokalsamfunnene verdier, sier han.
– Ikke alle er enige i den fremstillingen. Turbiner blir importert, og vindkraft gir ikke mange lokale varige arbeidsplasser.
– Jo, vindkraft skaper helt klart lokale arbeidsplasser. Først er det en stor anleggsvirksomhet, og senere er det drift og vedlikehold. Greit nok blir ikke turbiner og rotorblad produsert i Norge, men en rekke elektriske komponenter og kabler blir laget i Norge. Flere norske bedrifter er ledende på utstyr levert til vindkraft-utbygginger, sier han.
400.000 kroner for papirkopier
Dickson er en svært engasjert og tilstedeværende mann. Det perfekte britiske språket blir supplert med kroppsspråk, smil og høfligheter i en sjarmpakke som er vanskelig å forsvare seg imot.
Dette demonstrerer han i en videosnutt hvor han gir beskjed til alle vindkraft-regulatorer om å gjøre konsesjonsprosessene enklere.
– Keep it simple, er budskapet.
– Hva legger du i det?
– Konsesjonsprosessene er altfor komplisert i dag. Hvis du skal få på plass en vindkraft-konsesjon, uansett hvor det er i Europa, så krever det overveldende mye papirarbeid. Kompleksiteten er helt enorm, sier han og kommer med et eksempel:
– I Italia må utbyggere bruke 40.000 euro bare på å kopiere dokumenter. De må levere inn 24 kopier til ulike instanser, og ingenting er digitalisert, sier han.
– Det er ikke en problemstilling her i Norge.
– Heldigvis for dere, her er alt digitalisert. Men det er et felles problem på tvers av Europa at reglene er for komplekse. Ulike myndigheter skal godkjenne ulike søknader på nasjonalt, regionalt og lokalt nivå, sier han.
– Men er ikke protestene mot vindkraft her i Norge et eksempel at «keep it simple»-regulering kanskje ikke er veien å gå?
– Jeg vil påstå at en del konflikter oppstår nettopp fordi konsesjonsprosesser er for komplekse. La oss se det i et annet perspektiv: 75 prosent av befolkningen i Europa ønsker med vindkraft på land. Ja da, jeg vet at Norge er et unntak, men la oss se bort ifra det et sekund. 75 prosent ønsker altså mer vindkraft, mens 25 prosent er imot. Men det vi erfarer er at selv om motstanderne er i mindretall, så kan de hele tiden utfordre utbygginger gjennom rettssystemet - fordi kravene er så omfattende, sier Dickson.
Han vifter med hendene for å illustrere papirbunker som rekker helt opp til taket.
– Når du må levere tusenvis av sider i en konsesjonssøknad, er det ganske lett for en godt betalt advokat å finne en liten saksbehandlingsfeil. Selv om utbyggere har fått konsesjonen, så havner saker i retten stadig vekk fordi reglene og kravene er så veldig strenge. Derfor er budskapet mitt til alle regulatorene to keep it simple, sier han.
– Så du mener vindkraft krever mer papirarbeid enn å bygge en fabrikk eller en vei?
– Det jeg kjenner til er vindkraft, og vi har mange konkrete eksempler på at innen vindkraft er mengden papirarbeid ekstremt krevende, sier han - uten å svare på spørsmålet.
Plass til alle tolv interesserte
Vi skifter tema til havvind. I Norge har minst tolv ulike sammenslutninger meldt sin interesse for å bygge ut havvind. De fleste store kraftselskaper har funnet seg en eller flere havvind-partnere, og nå kjemper alle mot alle om de første konsesjonene.
– Tolv konsortier, vil det være plass til alle?
– Ja, absolutt. I et lengre perspektiv er det helt klart plass til tolv forskjellige havvind-konsortier i Norge. Så langt er det lyst ut 4,5 GW på norsk sokkel, men potensiale er mye større enn det. Veldig mye større, sier han.
Han lister opp planene i Europa. EU-landene planlegger å bygge ut 300 GW innen 2050, mens hans eget hjemland England jobber for 80 GW.
– Vi anslår at potensialet på norsk sokkel er minst 30 GW innen 2050. Så det er glimrende at dere har så mange sammenslutninger som er interessert i å bygge ut. Dere vil trenge veldig mye utbyggingskapasitet i årene som kommer. Nordsjøen har potensialet til å bli selve hjertet i den europeiske havvinden, sier han.
– Viktigere enn Middelhavet og Atlanteren utenfor Frankrike, Spania og Portugal?
– De områdene blir også viktige, men Nordsjøen vil være helt avgjørende for utviklingen av havvind. Det er denne utviklingen Norge nå har muligheten til å være med på. Vi antar at produksjonen i Nordsjøen i 2050 vil stå for halvparten av den europeiske vindkraften til havs, mer enn 200 GW, sier han.
Fire land konkurrerer
Ifølge tall fra WindEurope så investerte andre europeiske land totalt 26 milliarder euro i havvind i 2020. Altså en kvart billion kroner.
Hvis vi ser bort ifra Enova-sponsede Hywind Tampen, så er statusen i Norge helt annerledes. Regjeringen jobber fortsatt med hvordan søknadsprosessene skal foregå.
– Det er riktig at andre land ligger foran dere, men årsaken er at dere har et annen utgangspunkt med all den fornybare vannkraften deres. Derfor er det ikke viktig at de andre har bygget ut mer havvind frem til nå. Det som er avgjørende er at regjeringens deres har en plan om utbygging fremover. Som du sier så har tolv sammenslutninger meldt sin interesse, ting er på gang og potensialet er veldig stort. Dessuten har dere en stor fordel ved at dere har offshore-erfaring gjennom oljeindustrien, sier Dickson.
Problemet med dette resonnementet er at norske politikere har pratet i årevis om akkurat det, at offshore-erfaringen gjør at vi kan ta en ledende havvind-rolle. Men inntil nå har det ikke skjedd noe
–Er det for sent for Norge å ta en ledende rolle?
– På ingen måte, dere kan absolutt ta en ledende rolle innen havvind, særlig innen flytende havvind. Enkelte norske selskaper har jo allerede ledende roller. Ikke bare i Europa, men globalt. Equinor bygde verdens første flytende havvind-park utenfor Skottland, og nå bygger de Hywind Tampen. Dere har allerede forsyningskjeden innen offshore på plass. Erfaringen fra England viser at det er enkelt å omstille den fra olje til vindkraft. Så dere er absolutt ikke for sent ute, dere har mange fordeler, sier han.
Det er fire land som har uttalte ambisjoner om å hevde seg innen flytende havvind: England, Frankrike, Spania og Norge.
– Dere har den største eksisterende offshore-industrien så dere har allerede et forsprang, sier Dickson.
Greit å prioritere norsk industri
I tildeling av havvind-konsesjoner, vil den norske regjeringen mest sannsynlig prioritere industriutvikling i Norge, fremfor lavest mulig pris. Det er ikke en fordel for WindEurope sine viktigste medlemmer, de store aktørene i Europa.
Likevel er ikke Dickson kritisk.
– At Norge legger vekt på utvikling av norsk industri er helt naturlig. Alle land i hele verden gjør nøyaktig det samme. Så lenge det ikke er proteksjonistisk så er det greit. Men den norske regjeringen bør ha flere kriterier enn bare å utvikle industri i Norge, sier han.
Han nevner bærekraft som et nøkkelord.
– All materialbruk innen vindkraft bør være så resirkulerbar som overhodet mulig. I dag kan vi gjenvinne 85-90 prosent, stort sett alt av tårnene og elektriske komponenter. Men rotorbladene er et problem. Så når den norske regjeringen setter opp sine tildelingskriterier, bør de i tillegg til å tenke på nasjonal industri, vektlegge bærekraften i prosjektene, sier han.
– Nei, vindkraften har ikke skylden
Siste tema vi tar opp med Dickson er de ekstreme energiprisene de siste månedene. For første gang blir den høflige briten litt stram i blikket.
– Gassprisen er viktig, men en annen faktor er jo at leveransen fra vindkraft har vært svært liten…
– Jeg beklager så mye for at jeg avbryter deg, men den høye gassprisen utgjør 80 prosent av den voldsomme prisstigningen på energi, mens høyere CO2-priser utgjør resten. Det er alle enige om, sier han.
– Det er vel ikke helt riktig. For når det er vindstille så skyter jo energiprisene i været.
– Det der er en misforståelse. Det var mer vindkraft-produksjon denne sommeren enn i fjor. Det blåser alltid et eller annet sted, og når landene er koblet sammen så…
– Poenget er vel at når det er vindstille i England, er det heller ikke noe særlig med vind i Tyskland?
– Altså, dette følger vi med på hver eneste dag, og vi hører mange påstander som ikke stemmer. Det er riktig at vindkraften varierer, selvfølgelig gjør den det. Det laveste nivået i 2020 var 5 prosent av den totale strømproduksjonen i Europa, mens det høyeste nivået var 29 prosent. Gjennomsnittet var 16 prosent. Poenget er at det aldri er vindstille alle steder samtidig, og når landene er koblet sammen så hjelper vi hverandre, sier Dickson.
Så trekker han pusten, setter opp sitt mest sjarmerende smil, og konkluderer:
– Det finnes folk som gir vindkraften skylden for de høye energiprisene, men det er vanligvis folk fra gass-bransjen, sier han.
