På vegne av Olje- og energidepartementet har Oslo Economics i sammarbeid med Sweco sett på kostnadene knyttet til å stille garantier for nedleggingskostnader for vindkraftanlegg.

I stortingsmeldingen om vindkraft som ble lagt frem 19. juni 2020 varslet regjeringen at de ville vurdere om det skal stilles krav til at garantier for kostnadene knyttet til nedleggelse av vindkraftanlegg skal stilles på et tidligere tidspunkt. I dag er det vanlig at konsesjonshaverne må stille en slik garanti innen utgangen av det tolvte driftsåret.

Frykten er at vindkraftverket eller eieren skal gå konkurs, og at det dermed blir fellesskapet som må finansiere oppryddingen den dagen vindkraftverket skal legges ned.

I en rapport som ble oversendt departementet i juni skriver konsulentselskapet at de har sett på problemstillingen, men at konklusjonen er at risikoen for at dette skal skje ikke er stor.

– Vi vurderer risikoen for at et vindkraftverk vil stå uten eier før anlegget når sitt tolvte driftsår, og dermed uten økonomisk sikkerhet for å dekke nedleggingskostnadene, som svært lav, skriver Oslo Economics.

Rapporten heter Kostnader ved valg av tidspunkt for garantistillelse av nedleggingskostnader for vindkraftanlegg. Den ble overlevert Olje- og energidepartementet 18. juni i år.

Det forklarer de med at vindkraftprosjekter kjennetegnes ved høye investeringskostnader og lave driftskostnader.

– Verdien av framtidig kraftproduksjon i vindkraftverkets tidlige fase forventes å være betydelig høyere enn eventuelle vedlikeholdskostnader ved turbinhavari eller andre uforutsette hendelser, skriver Oslo Economics.

De påpeker at det kan skje uforutsette hendelser, som for eksempel turbinhavari, som gir eierne utgifter de ikke klarer å betjene. Konsulentselskapet konkluderer imidlertid med at det som regel vil være andre aktører som vil være interessert i å kjøpe vindkraftanlegget for en lavere pris enn investeringskostnadene, for så å oppnå lønnsom drift.

Dette regnes som spesielt lønnsomt i et vindkraftanleggs tidlige driftsfase. Det kan forandre seg noe etter hvert, men da blir risikoen håndtert ved at garantiene uansett må stilles innen det tolvte driftsåret.

I rapporten har Oslo Economics tatt for seg ulike varianter av garantistillelse:

  • Fondsavsetning der hele nedleggingskostnaden settes på en sperret konto
  • Påkravsgaranti der en tredjepart garanterer for beløpet i form av en bankgaranti
  • Selvskyldnergarantier som tilbys av forsikringsselskaper
  • Morselskapsgaranti der eierselskapet garanterer for beløpet

– Vi vurderer at fondsavsetning, bankgarantier og forsikringer er ordninger som generelt innebærer en tilstrekkelig sikkerhet til at de bør kunne aksepteres. I hvilken grad bruk av morselskapsgaranti skal aksepteres mener vi myndighetene må ta stilling til i hvert enkelt tilfelle, basert på en konkret vurdering av morselskapet, skriver Oslo Economics.

Alle garantiformene kommer med forskjellig grad av sikkerhet, og også varierende kostnader. Jo tidligere de utstedes, jo høyere blir kostnadene for innehaverne av vindkraftkonsesjonene.

I rapporten har Oslo Economics lagt til grunn en nedleggingskostnad på 2,5 millioner kroner per turbin, og de har kommet frem til at det medfører en beregnet merkostnad på alt fra 300.000 til 2,6 millioner kroner hvis det stilles krav om garantistillelse allerede fra byggestart. Fondsavsetning er den dyreste modellen mens morselskapsgaranti er den billigste.

Garanti Byggestart Driftsstart Driftsår 5 Driftsår 8
Fondsavsetning 100% kr 2 630 000 kr 2 280 000 kr 1 400 000 kr 880 000
Selvskyldnergaranti kr 690 000 kr 570 000 kr 320 000 kr 170 000
Bankgaranti kr 890 000 kr 740 000 kr 400 000 kr 230 000
Morselskapsgaranti kr 300 000 kr 250 000 kr 130 000 kr 80 000

Tabellen viser merkostnader per vindturbin for innehaver av vindkonsesjon ved nedleggelse gitt en kostnad på 2,5 millioner kroner.

I sin konklusjon skriver Oslo Economics at krav om tidligere garantistillelse vil øke kostnadene for konsesjonærene og at det reduserer samfunnets kostnader som følge av lavere risiko. De påpeker imidlertid at risikoen i utgangspunktet er lav, og at gevinsten derfor er liten.

– Dette tilsier at den reduserte kostnaden for samfunnet ved en endring i tidspunkt for garantistillelse, i form av redusert risiko for å måtte ta nedleggingskostnadene, er svært liten, skriver Oslo Economics.