Dette er et debattinnlegg som står for artikkelforfatterens regning.
Av Tord Lien, konserndirektør for kommunikasjon og samfunnskontakt i Aneo
«Det snakkes for mye om usikkerhet i kraftbransjen», uttalte Terje Aasland til Europower sist uke. At det snakkes mye om usikkerhet, er jeg enig i.
At løsningen er at vi snakker mindre om den – eller later som om usikkerheten ikke eksisterer, er jeg derimot mer i tvil om.
Denne usikkerheten kommer både fra markedsmessige forhold, men også fra stor usikkerhet rundt politikkutforming. Så skulle jo jeg ønske at jeg kunne si at her har norske myndigheter hele skylden, men det ville ikke vært riktig. Etter å ha tilbrakt store deler av sist uke i Stockholm og Helsinki, kan jeg bare slå fast at usikkerheten om hva som vil påvirke kraftsystemet, og hvordan, definitivt er til stede der også.
Må forholde oss til usikkerhet
I møte med de massive endringene kraftsystemet må gjennom frem mot 2050, er det liten tvil om at markedsrisikoen vil være betydelig og at usikkerhet er noe vi må forholde oss til. Så kan man legge til grunn at flinke folk hos kraftmarkedsaktørene, som hos oss i Aneo og våre konkurrenter, har alle forutsetninger for å forstå markedsrisiko. Fra myndighetenes side bør man nok være mer opptatte av å redusere den politiske risikoen og den opplevde usikkerheten rundt rammene kraftproduksjonen skal utvikles under.
Overordnet kan vi legge til grunn at liberaliseringen av kraftmarkedene på nittitallet har tjent både kraftprodusenter og forbrukere godt. I møte med behovet for en massiv energiomstilling kan vi ikke gjøre alt likt som før, men vi kan hegne om de viktige prinsippene vi har hatt, eksempelvis at markedet og markedsmessige vurderinger skal drive kommersielle beslutninger i utviklingen av både produksjon, nett og forbruk.
Problemet nå er ikke at markedet ikke fungerer, men at det ikke får fungere.
Her er Aasland i nevnte intervju inne på et fornuftig grep; raskere nettutvikling. Ny produksjon vil i mange tilfeller være lønnsom, delvis fordi elektrifisering av fossil energibruk må skje langt raskere enn i dag dersom norske klimaforpliktelser skal innfris. Godt hjulpet av norske klimaavgifter og europeisk taksonomi blir det stadig mer lønnsomt å elektrifisere fossil energibruk dersom det er nett til stede, men det er det altså ikke overalt. Om markedet skal fungere, må nettet styrkes slik at det ikke blir til hinder for å elektrifisere energibruk som i dag er fossil.
Samtidig vil Statnett og mange DSOer nok også peke på, at å bygge kapasitet i nettet for et økt forbruk alene ikke vil være nok. Det må også sikres utbygging av ny produksjon og nett til denne.
Problemet med sistnevnte er at det hos nettselskapene i dag ligger fire-fem ganger så mange søknader om nytt forbruk som for ny produksjon.
Statsråd Aasland kan minske denne ubalansen ved å skape trygghet rundt at å investere i ny sol-, vind- og vannkraftproduksjon faktisk vil gi en fornuftig avkastning.
Det haster å komme i gang igjen med bygging av vindkraft
Vindkraft har stått for det aller meste av ny kraftproduksjon i Norge de siste to tiårene. Frem mot 2040 er det vanskelig å se for seg at ikke det samme vil bli tilfellet. Til tross for en betydelig kostnadsøkning, er vindkraft fremdeles lønnsomt å bygge ut i deler av Skandinavia – og det haster å komme i gang igjen. Rask og kostnadseffektiv reguleringsevne i norsk vannkraft gjør oss bedre rustet til å mate inn mer sol- og vindkraft i systemet vårt enn i noe annet land.
Det er all mulig grunn til å heie på at vannkraften videreutvikles, men store, nye volumer av vannkraft innen 2040, er det neppe grunn til å regne med at vi får.
Avhengig av solkraft
På grunn av oppholdet i konsesjonsbehandlinger av vindkraftutbygging på land, vil det neppe bygges store volumer ny vindkraft som vil kunne være i produksjon innen 2030. NVEs prioritering av vindkraft i Finnmark gir i alle fall ikke grunnlag for å tro på særlig stor utbygging av vindkraft lenger sør i Norge. Dette gjør at vi frem mot 2030 blir veldig avhengige av å lykkes med å levere mer solkraft.
Her står det ikke på uttalte mål fra Stortingets side, men nå venter hele næringen spent og forventningsfullt på RMEs og OEDs arbeid med å gjøre det enklere å dele solkraft i næringsbygg og -parker.
Heller ikke solkraft vil bli bygget ut dersom det ikke gir en fornuftig bedriftsøkonomisk avkastning.
Samtidig er potensialet stort, og mye kan bygges ut med lav eller praktisk talt null negativ påvirkning på naturen og med lite lokal motstand. Det vi ber om, er altså ikke subsidier fra statskassen, men bare å slippe å betale for en tjeneste vi ikke benytter.
Den politiske risikoen er gjeldende på både tilbuds- og etterspørselssiden. På den ene siden står det mange lønnsomme forbruksprosjekter i kø for å få tilgang på strøm, men den samme køen fylles også opp av nytt forbruk som kun vil komme dersom Staten legger betydelige bidrag i form av subsidier på bordet. Her finner vi både hydrogen- og batteriproduksjon. Nå er nok disse prosjektene ofte ønsket i lokalmiljøene, men de står også i veien for å få koblet på lønnsomme elektrifiseringsprosjekter.
Vilje til å subsidiere
På den andre siden av markedskrysset ser vi en uttalt vilje til å subsidiere – til dels massivt – i ny, ulønnsom kraftproduksjon. I Norge gjelder dette først og fremst havvind – både flytende og bunnfast. I våre nordiske naboland, særlig i Sverige, gjelder det også kjernekraft.
Hvor raskt konsum og produksjon vil utvikle seg, og under hvilke vilkår, skaper i sum høy usikkerhet.
Svaret er hverken å sitte og vente til man vet svarene, eller å legge bort samtalen om usikkerhetene. Tvert imot må bransjen både forstå og håndtere markedsmessig usikkerhet. Storting og regjering må sørge for at usikkerheten om politiske rammer blir lavest mulig. Et bredt kompromiss i Stortinget om grunnrente på landbasert vindkraft er et godt sted å starte.
Tord Lien er fast spaltist i Europower.
