Dette er et debattinnlegg som står for artikkelforfatterens regning.
Av Bård Standal, nestleder i Fornybar Norge
I en kronikk i Europower 11. januar skriver Sjur K. Dyrkolbotn at strøm som er billig å produsere bør koste mindre for forbrukeren enn strøm som er dyr å produsere.
Dyrkolbotn viser til at det koster «noe over 10 øre/kWh» å produsere strøm ved nedbetalte vannkraftverk, og han mener derfor at strømmen fra disse kraftverkene bør være mye billigere for norske husholdninger. Han argumenterer videre for at strøm som er produsert lokalt bør koste mindre enn importert strøm som er dyrere å produsere.
Umulig oppgave
Strøm er et homogent produkt. Det er ikke mulig å vite nøyaktig hvem det er som har produsert strømmen som vi forbrukere får i stikkontakten. Å skille strømprisen basert på om strømmen kommer fra nedbetalte kraftverk, nye kraftverk eller import er i praksis en umulig oppgave.
Vi er derimot helt avhengige av at hele systemet fungerer godt slik at vi til enhver tid får den strømmen vi trenger. Vi er også tjent med at kraftbehovet til enhver tid dekkes av teknologiene med lavest kostnader. Når det blåser mye i vår naboland, er det ofte der den rimeligste kraften produseres, og da er det bra at vi kan importere denne.
Selv om produktet strøm er det samme uavhengig av hvilket og hva slags type kraftverk som produserer det, har de forskjellige produksjonsteknologiene for strøm ulike egenskaper.
I tillegg til å være fornybar, kan den regulerbare vannkraften enkelt justeres opp og ned etter behov. Og fordi den har vannmagasiner, kan vannet lagres i lange perioder slik at strømproduksjonen kan økes i takt med etterspørselen.
I perioder med mye vind og høy vindkraftproduksjon i våre naboland, kan vi importere rimelig kraft og spare på vannet i magasinene, slik at vi kan bruke dette senere, når kanskje vindkraftproduksjonen er lavere og behovet for strøm høyere.
Denne regulerbarheten blir stadig viktigere i et kraftsystem preget av stadig mer uregulerbar, fornybar strømproduksjon, slik som vindkraft og solkraft. Det er jo som kjent ikke mye sol- og vindkraft som produseres når solen ikke skinner og vinden ikke blåser.
Kan true forsynligssikkerhet
Vi kan ikke stille oss i en situasjon hvor den kraftproduksjonen som har de mest verdifulle egenskapene, nemlig den regulerbare vannkraften, oppnår lavest pris og derfor ikke utnyttes optimalt. Dette er den eneste teknologien som lett kan tilpasses endringer i etterspørselen etter strøm i Norge.
En kunstig lav pris på regulerbar vannkraft vil ikke gi vannkraftprodusentene insentiv til å holde igjen vann til periodene hvor behovet for strøm er størst og strømprisene høyest.
I verste fall kan dette true norsk forsyningssikkerhet, spesielt i tørrår. Dyrkolbotns forslag har derfor en høy prislapp: Faren for at vi går tom for kraft og derfor må begynne med strømrasjonering.
Det er mye som er uklart ved Dyrkolbotns forslag. Men slik vi forstår det, har det bakgrunn i et ønske om omfordeling fra norske vannkraftprodusenter til norske husholdninger.
Men omfordeling har vi allerede en løsning for i Norge gjennom grunnrenteskatten. I 2022 betalte norske vannkraftprodusenter 45 milliarder kroner i grunnrenteskatt. Disse inntektene går tilbake til fellesskapet, og kan brukes til ulike velferdstiltak og formål.
Inntektene fra grunnrenteskatten kan også brukes for å redusere strømregningene til husholdningene i perioder med høye strømpriser, slik strømstøtteordningen gjør i dag.
Offentlig eierskap
En svært stor andel av den norske kraftproduksjonen er offentlig eid. Det gjør at stat, kommuner og fylkeskommuner hvert år ikke bare får store inntekter fra kraftsektoren i form av skatteinntekter, men også i form av utbytte. Også dette er inntekter som kommer det norske samfunnet og norske husholdninger til gode.
Da Strømprisutvalget leverte sin rapport i oktober i fjor, var utvalget tydelig på at dagens markedsbaserte system for fastsetting av strømprisen bør bestå, og at alternative modeller ikke kan ivareta verken forsyningssikkerhet eller effektiv utnyttelse av energiressursene på en god nok måte.
Også i EU er det enighet om at dagens markedsbaserte prissystem for strøm bør bestå. Selv om alternative innrettinger for fastsetting av strømprisen er blitt diskutert i forbindelse med energikrisen i Europa, vurderer heller ikke EU fundamentale endringer, slik Dyrkolbotn antyder.
