Dette er et debattinnlegg som står for artikkelforfatterens regning.
Av Knut Lockert, daglig leder i Distriktsenergi
Europower skriver tirsdag at milliardene renner inn og at nettselskapene har doblet overskuddet på ett år. Med et slikt oppslag tror man at nettselskapene svømmer i penger og bare kan investere i vei uten tanke på inntektsramme og effektivitet.
Det er selvfølgelig ikke riktig for vi snakker monopolregulering her. Jeg er redd oppslaget forvirrer mer enn det forklarer.
Skal man sammenligne nettselskap og deres økonomiske anliggende, må man ta utgangspunkt i inntektsrammemodellen til RME, den såkalte DEA-modellen. Det er den som avgjør hvor mye selskapene kan ta ut over tid i avkastning og det er den som avgjør om selskapet i praksis har livets rett eller ikke.
Det er RME som setter størrelsen på nettselskapenes inntektsramme og bestemmer samlet inntekt for landets nettselskaper. Og det er RMEs DEA-modell som avgjør avkastningen til nettselskapene. Nettselskapenes håndtering av mer- mindre inntekt og flaskehalsinntekter tilbakeført fra Statnett påvirker nettleien og ikke avkastningen til nettselskapene. Tas det inn for mye i nettleie ett år skal dette tilbakebetales senere år og tilsvarende om man tar inn for lite, så kan dette hentes inn i ettertid.
Det er monopolreguleringen og derigjennom selskapenes effektivitet som er avgjørende for hva nettselskapene tjener og kan ta ut i avkastning til eier. Ser man på RMEs hjemmeside finner man dette forklart i detalj. Der finner man også NVE (RME)-renten, også kalt referanserenten.
Referanserenten er på 7,47 prosent for 2022. Denne har steget med rundt 2 prosentpoeng siste år grunnet blant annet økende rente og inflasjon for å ta inn økte kostnader for nettselskapene. Men hvordan fungerer dette egentlig. Jo, dersom et selskap er gjennomsnittlig effektivt dvs 100 prosent effektiv etter DEA-modellen som regulerer nettselskapene, får selskapene en mulighet til å høste en avkastning til eier lik referanserenten. Dersom et nettselskap er mindre enn 100 % effektivt, vil selskapet få en avkastning lavere enn NVE-renten, mens dersom man er mer enn 100% effektivt får man en tilsvarende høyere avkastning til eier enn NVE-renten på 7,47 prosent.
Dette er grunnen til at vi er svært opptatt av at reguleringen må fungere tilfredsstillende når man skal sammenligne alle landets nettselskaper og måle effektiviteten mellom disse. Det er en krevende oppgave, men det gjøres med alle de feil og mangler som ligger i dette. Formålet er å jage selskapene på effektivitet og sørge for at selskapene kan betale ut en rimelig avkastning ved effektiv drift. Det er derfor man er opptatt av referanserenten og hvor NVE legger denne, fordi den er avgjørende for selskapenes avkastning.
Skal selskapene ha livets rett, må disse overleve i en effektivitetskonkurranse, der de er tilstrekkelig effektive for å kunne høste rimelig avkastning til eier.
Det kan derfor være forvirrende å lese i Europower at selskapene regnskapsmessig dobler overskuddet, når det er NVE-renten basert på selskapene effektivitetsscore som avgjør avkastningen til selskapene.
Dette er naturligvis ikke til hinder for at eier kan ta ut utbytte gjennom å tære på selskapenes egenkapital. Men da gjør man nettopp det, tærer på egenkapitalen.
Over tid må selskapene dermed være tilstrekkelig effektive for å kunne gi eier rimelig avkastning på kapitalen og for å kunne gjøre jobben tilfredsstillende overfor sine nettkunder.
