Dette er et debattinnlegg som står for artikkelforfatterens regning.
Av Truls Wickholm, administrerende direktør i Samfunnsbedriftene Energi
Putins struping av gass til Europa og den påfølgende angrepskrigen mot Ukraina ga oss tydelig beskjed at det vil bli viktigere i tiden fremover å vite hvor kraften vår kommer fra og hvem som kontrollerer den.
Historisk har norske kraftanlegg vært eid av det offentlige. Det kan være vanskelig å få øye på i dagens strukturer, men selv de aller største selskapene i Norge er eid av norske kommuner og fylkeskommuner. Dette var også mye av fundamentet for den industrireisingen vi hadde i Norge frem til oljealderen. Det var denne kraften som skapte utvikling og arbeid i hele landet.
Derfor er også 89 prosent av norsk vannkraft eid av det offentlige, mens for vindkraft er bildet et annet. Her eies 67 prosent av utenlandske private eiere. Ifølge Tax Justice Norge er syv av de ti største eierne organisert slik at endelig eier er skjult i et skatteparadis. Selskap som det amerikanske kapitalforvaltningsselskapet Blackrock synes det er lurt å investere i norsk vind. Det skyldes antagelig ikke at de er grunnleggende opptatt av norsk kraftbalanse og lokal utvikling.
Savner diskusjonen
Private investorer er viktig for å løfte frem mer fornybar kraft, men hvor er diskusjonen om det offentliges rolle? Fra i år har norske kommuner fått makten til å avgjøre om det skal bygges vindkraft innen egne kommunegrenser. Det er positivt. Studier finner at lokalt eierskap, og bidrag til lokal verdiskaping kan ha en positiv effekt på lokal aksept til vindmøller (Leiren, Aakre et al., 2020).
Samfunnsbedriftene Energi mener også at mer lokal forankring står i kjernen for å utløse mer fornybar kraft. Derfor har vi fått Oslo Economics til å utrede hva som er viktig i en modell for å få mer forankring lokalt.
Rapporten viser til at Norge og våre naboland har benyttet seg av mange forskjellige mekanismer. Kjøprettsordningen og VE-bonusordningen i Danmark, Mankala-modellen i Finland, og den norske samvirkemodellen har alle sine plusser og minuser, men til felles at de har som formål å utløse mer kraft gjennom lokal forankring.
Med kommunene på laget
Oslo Economics peker på at en modell som kan vurderes er en ordning hvor kommunene har rett til å bli medeier i kraftverkene som skal bygges. Investeringer kan da skje gjennom kjøp eller som kompensasjon for at kommunene gir godkjennelse til bruk av areal, eller som kompensasjon for å ta av friluftsmuligheter. Det vil også være nødvendig med tiltak som i tillegg bidrar til å øke kunnskap om forvaltning av lokalt eierskap av kraftressurser. Et annet element i en mulig modell er at ordningen suppleres med tiltak som reduserer kommunenes kapitalbehov og/eller risikoeksponering knyttet til å gå inn som eier.
Samfunnsbedriftene Energi mener både kompetansetilgang og risikoavlastning, kombinert med eierskap og inntekter kan være nøkkelen til å utløse mer kraft.
Vi register at flere ser viktigheten av dette. Arbeiderpartiet har blant annet vedtatt på sitt landsmøte at mer offentlig eierskap innen vindkraft er noe de ønsker. Det er vi spent på hvordan partiet ønsker å følge opp.
Sikkerhet med lokal forankring
Vi vet Norge trenger mer kraft før 2030, men i et sikkerhets- og sårbarhetsperspektiv er det også verdt å peke på at landbasert vind er ikke like sårbart som havvind. I det samme perspektivet er det også viktig at vi som samfunn vet hvem som eier kraftressursene våre.
Samfunnsbedriftene Energi er opptatt av at vi tenker langsiktig på å utvikle våre lokalsamfunn i hele landet. Da må vi finne ordninger som legger til rette for det.
Samtidig vil dette bedre kraftbalansen. Det vil redde klimaet og det vil skape et tryggere samfunn der vi er mindre avhengig av land som er lite vennlig innstilt.
I fremtiden er det ikke bare selve energiressursen som kan gjøre oss avhengig av andre, det er også de kritiske råmaterialene som brukes i batterier, våpen og annen fornybar teknologi. Kraft vil også være avgjørende for å kunne produsere egen grønn aluminium og som en innsatsfaktor i produksjon av hydrogen og ammoniakk. Mange av fremtidens globale utfordringer vil finne sine svar lokalt.
Denne artikkelen er også publisert i Europower magasin nr 04 2023.
