Dette er et debattinnlegg som står for artikkelforfatterens regning.
Av Sigrun Gjerløw Aasland, leder i Miljøstiftelsen Zero

Det var en gang vi knapt kunne få nok vindmøller. I 2014 var regjeringen så skuffet over at Statkraft nølte med å investere i vindkraft på Fosen, at enkelte mente styret måtte gå. Mange lurte på hvorfor alle vindmøllene ble bygget i Sverige og ikke her hos oss. I 2018 syntes mer enn seks av ti nordmenn at vindkraft på land var en god idé.

Så snudde stemningen, eller vinden om du vil. Det er det mange gode grunner til, og noen dårlige. Blant de gode grunnene var lange ledetider og få eller ingen gevinster for kommuner som hadde avgitt areal. Vindkraft var heller ikke veldig lønnsomt (det er det nå), og norske investorer foretrakk olje og eiendom.

Dermed ble det langsiktige sparere i utenlandske pensjonsfond som ble eiere av norsk vindkraft. Da vindmøllene omsider kom opp, var rotorbladene og naturinngrepene langt større enn ventet, og kommunestyrene som hadde godkjent planene, var for lengst byttet ut.

Økende motstand

Mange var med rette skuffet og opprørt. Motstanden økte og ga grobunn for feilinformasjon. En kritisk dokumentar, blant annet delt av organisasjonen Motvind, ble grundig tilbakevist, uten at det hadde særlig effekt. Visste du forresten at katter dreper langt flere fugler enn det vindmøller gjør?

Gode eller dårlige grunner, ingen politikere ville stå i stormen. I 2019 kom det som må være historiens mest misforståtte kunnskapsgrunnlag. Da la NVE, etter ønske fra regjeringen, frem «Nasjonal ramme for vindkraft».

Den pekte på områder som kunne være aktuelle for vindkraft, og avgrenset store deler av Norge som helt uegnet, blant annet begrunnet i naturverdier og reindriftsinteresser. Men slik ble den ikke lest. Mer som: «Hæ? Skal vi teppelegge landet med vindmøller nå?» Det skulle vi jo ikke.

De ivrige politikerne? Søkk vekk. Regjeringen la rapporten de selv hadde bestilt, i skuffen – og alle nye vindkraftkonsesjoner på is.

Nå må vi snu igjen

Lærte vi noe av dette? Absolutt. Kommuner som stiller areal til rådighet for fornybar energi, må tjene mer på det. Vi må ta bedre vare på natur, og vi må prioritere strengere hva som skal bygges.

Det er bra, for nå må vi snu igjen. På klimatoppmøtet i desember ble verdens ledere enige om å tredoble produksjonen av fornybar energi innen 2030. I Norge er halvparten av all energi vi bruker, fossil. Det betyr at skal vi kutte utslipp, og altså bevare naturen, trenger vi mye mer fornybar energi.

En god del kan vi skaffe ved å spare mer strøm, gjenvinne varme fra industrien, bygge solceller på flere tak og oppgradere eksisterende vannkraftverk. På sikt vil også havvind og kanskje kjernekraft bidra mye.

Men skal vi halvere utslipp før 2030 og stanse farlige klimaendringer, er dette langt fra nok. I Norge er vindmøller på land den raskeste og mest lønnsomme rene energikilden. Vi trenger flere av dem.

Bedre verktøy, fornuftig bruk av kraft og modige politikere

Hvordan skal vi klare det?

For det første må vi ha mye bedre verktøy for å verdsette natur, verne særlig verdifulle naturområder, prioritere hva vi skal bruke natur til, og restaurere ødelagt natur. Det er lett å få inntrykk av at diskusjonen om vindmøller handler om børs eller katedral, penger eller natur. Men slik er det jo ikke.

Den sikreste måten å ødelegge naturen på, er å ikke stanse klimaendringene. Derfor må prosjekter som bidrar til klimaløsninger, prioriteres over utbygging som ikke gjør det. Vindmøller over motorveier.

For det andre må vi sørge for mer fornuftig bruk av kraften vi har. De har et poeng, de som etterlyser energieffektivisering før kraftutbygging. Alle som ønsker å overbevise andre om at det er behov for begge deler, må bidra til at vi gjør mer for å spare og lagre strøm, og gjenvinne varme.

Tildeling av nett bør prioritere industribedrifter som samlokaliserer seg – slik at de kan utnytte varme og kraft mer effektivt. Myndighetene burde kreve av nettselskapene at de må bruke data de har, til å hjelpe sine kunder med smartere styring og sparing.

For det tredje trenger vi modige politikere. En ny og bedre grunnrenteskatt for landvind kom på plass rett før jul. Den er nøytral og gir kommunene en større del av skatteinntektene. Nå er det lokalpolitikere og regionale kraftselskaper som må jobbe med å finne arealer, prosjekter, og ikke minst støtte i befolkningen.

Støtten øker

Undersøkelser fra Cicero viser at støtten til vindkraft øker, muligens i takt med både klimakrise og høye strømpriser. I 2023 var 42 prosent positive, mens 32 prosent sa nei til vindkraft. Men den som rekker opp hånden for vindkraft, kommer til å få bråk, og trenger støtte fra egne partiorganisasjoner. Og fra deg og meg.

Det hadde selvsagt vært deilig om alt kunne fortsette som før. Men det kan det jo ikke. Både fordi alt allerede er forandret av en voksende klimakrise, og fordi den ennå kan bli mye verre. Skal vi redde klima og natur, trenger vi vindmøller på land. Forhåpentlig er vi både smartere og modigere enn forrige gang vi prøvde.

Dette innlegget ble først publisert i Bergens Tidende.