Dette er et debattinnlegg som står for artikkelforfatternes synspunkter.
Av Åslaug Haga, leder av Fornybar Norge
De fleste vindturbiner i europeiske farvann i dag er bunnfaste. Bunnfaste turbiner kan kun settes opp i havområder der vanndybden er på maks 60-70 meter. Vil man etablere en havvindpark i et område med dypere vann enn dette, må turbinene kunne flyte.
Både Norge og EU må få fart på utbyggingen av havvind for å nå energi- og klimamålene sine. EU har som mål å ha 111 GW med havvind innen 2030, og 281-354 GW innen 2050. Veien til målene er fortsatt lang. I dag er den samlede kapasiteten til havvindparker i EU kun på rundt 19 GW, ifølge Wind Europe.
Norge har som mål å ha tildelt områder for 30 GW med havvindproduksjon innen 2040. Det er dypt vann i svært mange av de områdene langs norskekysten som er egnet for havvind. Vi vil derfor trenge flytende turbiner dersom vi skal lykkes med å nå dette målet.
Fantastisk mulighet
Ingeniørarbeidet som kreves for flytende havvind likner mer på den vi har bred erfaring med fra oljebransjen. Det gjør flytende havvind til en fantastisk mulighet for Norge til både å omstille oss og bygge ny industri som bygger på kompetanse vi allerede har.
Flytende turbiner kan settes opp mye lengre ute til sjøs, der vannet som regel er dypere. Det gjør at havvindparker i større grad kan bygges i områder som ikke brukes til fiske eller andre havnæringer, og der det er lite dyreliv.
Flytende havvind kommer til å bli stort. Spørsmålet er bare hvor raskt vi kan få til en utbygging i stor skala slik at kostnadene kommer ned og teknologien modnes. Teknologien er fortsatt i en relativt tidlig fase, og de flytende vindparkene som hittil er bygget er hovedsakelig mindre demonstrasjonsprosjekter.
Hywind Tampen er i dag verdens største flytende havvindpark. Parkens 11 turbiner produserer strøm til Snorre- og Gullfaks-feltene i den norske delen av Nordsjøen, og har en samlet kapasitet på rundt 90 MW. Hywind Tampen er derfor mye mindre enn bunnfaste havvindparker av nyere dato, som typisk har en kapasitet på mellom 800-1400 MW.
Teknologiutviklingen innen flytende havvind er nå omtrent på det stadiet der bunnfast havvind var for 15-20 år siden, og flytende havvind er fremdeles mer enn tre ganger så dyrt som bunnfast havvind. Dersom utviklingen følger samme mønster som for bunnfast havvind, vil vi kanskje ikke ha noen større flytende havvindparker før tidligst mot slutten av 2030-tallet.
Må få ned kostnadene
Vi må derfor snarest mulig få ned kostnadene dersom flytende havvind skal kunne gi et viktig bidrag til at Europa når sine energi- og klimamål. Den enkleste måten å gjøre dette på, er å bygge ut betydelig større prosjekter, da disse vil føre til mer innovasjon og standardisering, og mer industrialiserte produksjonsprosesser.
Ifølge en ny analyse fra Menon Economics er EUs eksisterende rammebetingelser for havvind dessverre lite egnet til å fremme utviklingen av flytende havvind i stor skala. Det er fordi de er utformet med tanke på behovene til mindre demonstrasjonsprosjekter, og som regel innebærer en konkurranse om statsstøtte i en tidlig fase av prosjektet.
Sistnevnte øker den økonomiske risikoen ved prosjektet, og dermed også kostnadene, og kan gjøre det vanskeligere for mindre utviklere å få finansiering. Høy økonomisk risiko kan i tillegg føre til mindre teknologisk innovasjon, og vil derfor forlenge tiden det tar å få realisert store kostnadsreduksjoner.
Det nåværende rammeverket for auksjoner for bunnfast havvind kan ikke brukes på flytende havvind, da dette er en mye mindre moden teknologi. Flytende og bunnfast havvind har ulike kostnadsstrukturer, verdikjeder og byggeprosesser, og disse forskjellene gjør at rammebetingelsene heller ikke bør være helt like.
EU bør derfor snarest mulig få på plass ordninger som er spesielt rettet mot å få fart på utviklingen av større prosjekter innen flytende havvind.
Situasjonen i Norge
Her i Norge er situasjonen en annen. Her planlegges det nå for bygging av 1500 MW med flytende havvind i Nordsjøen, vest for øya Utsira, i et område kjent som Utsira Nord. Tildelingsmodellen som den norske regjeringen ønsker å ta i bruk her, er godt egnet for utvikling av flytende havvindprosjekter i stor skala.
Årsaken er at den utsetter konkurransen om økonomiske auksjoner for flytende havvind til etter at rettigheter til havareal er tildelt basert på kvalitative kriterier. Det vil gi utviklerne mer tid til å modne prosjektene sine og utvikle leverandørkjedene, før de kommer med økonomiske bud. EFTAs overvåkningsorgan ESA vurderer nå om denne totrinnsmodellen er kompatibel med EUs regelverk for statsstøtte.
Hvis vi kommer i gang med en storskala utvikling av flytende havvind i Europa nå, kan resultatet bli både at vi når energi- og klimamål våre, og at vi får en ny, stor industri i Norge og Europa, med tusenvis av nye arbeidsplasser.
Godt utgangspunkt
Siden Europa allerede er en global leder innen vindkraft til havs, har vi et utmerket utgangspunkt for å lykkes også med flytende havvind. I Norge har vi dessuten kompetanse som er særlig overførbar til denne teknologien, samt dype fjorder og havner som er godt egnet til å posisjonere oss som en del av Europas leverandørkjede for flytende havvind.
Men konkurransen innen fornybar energiteknologi er hard, særlig fra Kina. Dersom målet er å skape en europeisk industri for flytende havvind som er konkurransedyktig i et globalt marked, må vi komme i gang med en oppskalering av flytende havvind i Europa nå.
Flytende havvind bør produseres i Europa. Vi må sikre at strukturer og komponenter til flytende havvindparker fortsatt blir produsert i Europa, og at produsentene forblir konkurransedyktige i et globalt marked.
Resten av verden vil også trenge flytende havvind. Hvis vi gjør ting riktig, kan flytende havvind komme til å bli en ny og stor eksportindustri i både Norge og Europa.
