Dette er et debattinnlegg som står for artikkelforfatterens regning.

Av Trygve Mellvang Tomren-Berg, daglig leder, Norsk Fjernvarme

Regjeringen vil fremme mer bruk av overskuddsvarme og fjernvarme for å erstatte strømbruk fram mot 2030. Samtidig tvinger den fjernvarmens største kilde til overskuddsvarme ut av landet. Forstå det den som kan.

For det er virkelig uforståelig at Støre-regjeringen fortsetter å tviholde på, og dramatisk øke, en avgift på forbrenning av fossil plast i norske avfallsforbrenningsanlegg, som ikke kutter utslipp, men utelukkende ødelegger økonomien til dem som er satt til å rydde opp etter oss andre.

For det er rimelig veldokumentert at de norske avfallsforbrenningsanleggene ikke kan øke prisen på sine forbrenningstjenester uten å tape konkurransen mot overkapasiteten hos sine svenske konkurrenter. Både kommunale og kommersielle avfallsbesittere nøler nemlig ikke med å kjøpe forbrenningstjenesten der den er billigst. Den norske avgiften går derfor rett på bunnlinja til de norske anleggene.

– Oppskrift på katastrofe

I statsbudsjettet for 2024 foreslår regjeringen å øke avgiften med 85 prosent – og den skal økes enda mer i takt med den generelle CO2-avgiften fram mot 2030, noe som vil gjøre det dyrere og dyrere å drive med avfallsforbrenning i Norge – uten at det vil koste mer å levere innsauset plast i restavfallet for deg og meg. Det er en oppskrift på katastrofe for en hel næring.

Tidligere i år presenterte vi en utredning fra Norwaste som pekte på hvordan avgiften kan innrettes slik at den treffer alt norsk restavfall, uavhengig av hvor den blir sendt til forbrenning. Da ville avgiften faktisk kunne virke, siden avfallsbesitteren må betale. Det ville også hatt en nøytral virkning på markedet. Men foreløpig møter vi døve ører i byråkratiet.

Isteden blir jeg nå presentert for grafer fra flere avfallsforbrenningsanlegg hvor de to kurvene «markedspris for forbrenning» og «forbrenningsavgift» krysser hverandre om ikke mange år. For mange anlegg vil ikke inntjeningen på salg av overskuddsvarme til fjernvarme, eller bruk av varmen i egen fjernvarmevirksomhet, oppveie for avgiften og de øvrige kostnadene til avfallsforbrenningen.

En opptrapping av avgiften er rent faktisk en oppskrift på å legge ned norsk avfallsforbrenningskapasitet.

Det betyr igjen at de fjernvarmeanleggene som utnytter overskuddsvarmen fra avfallsforbrenningen må planlegge for, og investere i, andre kilder framover. Trolig vil det enkleste i første omgang være å erstatte det hele med el-kjeler. Anleggene vil da gå fra å avlaste til å belaste kraftnettet – i stor skala.

Energieffektivisering

Dette skjer altså samtidig som Regjeringen tar helt nødvendige grep i sin nye handlingsplan for energieffektivisering. Der understrekes det at det er 10 TWh strøm som skal spares inn i den norske bygningsmassen ved hjelp av effektiviserings-tiltak fram mot 2030. At dette skal måtte utredes av NVE er litt snodig, men klargjøringen er god.

Da daværende klimaminister Espen Barth Eide la fram planen, var han klinkende klar på at Regjeringen ønsker å «slippe elektronene fri» fra strømbasert oppvarming, slik at de kan brukes andre steder i økonomien.

Olje og energiminister Terje Aasland var like tydelig da han fikk spørsmål om temaet:

«Det å ikke bruke overskuddsvarme eller legge til rette for fjernvarme er egentlig en økt belastning på bruk av strøm som innsatsfaktor for oppvarming. Det ønsker vi å avlaste og derfor er kanskje målet om ti terrawattimer redusert strømforbruk det viktigste i den sammenheng», sa Aasland.

– Regulatoriske endringer minst like viktig

Misforstå meg rett, jeg er selvfølgelig helt enig med både Barth Eide og Aasland her. Det lover også godt at «det viktigste i denne sammenheng» skal være styrende for den nært forestående endringen av energimerkeordningen. I den blir Direktoratet for Byggkvalitet (DiBK) pålagt å gå igjennom byggteknisk forskrift og se på mulig skjerping av kravene til energifleksibel oppvarming.

Barth Eide har også helt rett da han gjorde klart at de regulatoriske endringene i planen var minst like viktige som den ikke altfor store pengepotten til Enova, Husbanken og NVE som fulgte med.

Men all den tid norske bygninger årlig bruker rundt femti terrawattimer strøm til varme, kunne det jo ha vært på sin plass med en storstilt støtteordning for å konvertere bygninger med helelektrisk oppvarming til vannbåren varme.

Isteden serverer altså Regjeringen en slags omvendt støtteordning til avfallsforbrenningsbransjen, som kan spenne beina under de tre terrawattimene med overskuddsvarme fra avfallsforbrenningen som allerede utnyttes til det beste for kraftnettet i Norge i dag. Den energiressursen er det visst best at svenskene tar hånd om.

Men dette sa selvsagt ikke Barth Eide eller Aasland noe om i sin utlegning om verdien av overskuddsvarmen.

Det de heller ikke sa, er at bedriftene som nå rammes hardt av forbrenningsavgiften er de samme som jobber på spreng for å få på plass karbonfangst og lagring (CSS). Det er mange tekniske utfordringer med fange og lagre utslippene fra små og store avfallsforbrenningsanlegg, men den største er nok den økonomiske.

Da hjelper det ikke at forbrenningsavgiften ødelegger virksomheten før CCS-anleggene er bygd.

Dette debattinnlegget er også publisert i Europower magasin nr 5 2023.