Av Siren Ellensen (partner) og Andreas Helle (advokatfullmektig) i DLA Piper

Dette er et debattinnlegg som står for artikkelforfatternes regning.

Olje- og energidepartementet (OED) skal ifølge planen før påske utlyse de første konsesjonsområdene innenfor havområdene Utsira Nord (UN) og Sørlige Nordsjø II (SNII) for respektivt flytende og faste havvind-prosjekter.

Startskuddet for den nye, norske havvind-industrien er dermed rett rundt hjørnet – men hva med klargjøring av lovregulert hjemmel for pantsettelse av de to type kategorier havvind-prosjekter?

Havvindprosjekter er komplekse og vil kreve enorme investeringer fra aktørene. For å unngå at kun aksjeselskaper med høy andel egenkapital, som kan være opptjent gjennom annen type virksomhet enn «grønn» virksomhet skal kunne investere i havvindprosjekter, må det legges til rette for at verdiene i et havvindprosjekt kan pantsettes.

Långivere må ha trygghet for at de kan etablere gyldig pantesikkerhet i eiendelene knyttet til havvind-prosjektene de skal finansiere. Etter Panteloven kan det kun etableres panterett i en eiendel i medhold av en bestemt hjemmel i Panteloven eller annen særlovgivning.

Et havvindprosjekt består av flere mulige panteobjekter, og långivere ønsker en sammensatt sikkerhetspakke. I utgangspunktet er det mulig for långivere å ta pant i aksjene i prosjektselskapet. Denne artikkelen fokuserer imidlertid på pantsettelse av vindturbiner og konsesjoner utstedt i medhold av lov om fornybar energiproduksjon til havs (Havenergilova).

Spørsmålet om lovhjemmel for å pantsette havvindturbiner og konsesjoner står ubesvart selv om spørsmålene har vært diskutert siden 2010. Manglende panterettslig regulering skaper usikkerhet for långivere, selv om prosjektselskapet som søker finansiering har teknisk gode løsninger, finansiell robusthet og gjennomføringsevne.

Pant i havvindturbiner – flytende vs. bunnfaste

Gjeldende lovgivning trekker et skille mellom flytende og bunnfaste turbiner.

Det er åpnet for å registrere flytende vindturbiner i skipsregisteret (NOR) som «andre flytende innretning» etter lov om sjøfarten (Sjøloven) § 33 første ledd nr. 2. Flytende vindturbiner kan dermed pantsettes som realregistrerbart løsøre etter lov om pant (Panteloven) § 3–3.

Bestemmelsen i Sjøloven § 33 første ledd nr. 2 er teknologinøytral; så lenge innretningen er «flytende» er det åpnet for registrering i NOR. Ordlyden tilsier derfor at det er ikke mulig å registrere bunnfaste vindturbiner i NOR.

Hvilket handlingsrom er det da for å pantsette bunnfaste turbiner? Bunnfaste turbiner ligner i realiteten tilbehør til fast eiendom, men havbunnen er ikke underlagt privat eiendomsrett og dermed normal matrikulering.

En teoretisk løsning er at havbunnen etableres som anleggseiendom etter matrikkelloven. Det er imidlertid under gjeldende rettstilstand usikkert hvordan Statens kartverk vil stille seg til en søknad om registrering av en bunnfast havvindturbin som anleggseiendom.

En annen løsning kan være at bunnfaste turbiner inngår i den næringsdrivendes driftstilbehør og kan pantsettes etter reglene om driftstilbehørspant i Panteloven.

Ikke svar fra OED

OED har ikke besvart spørsmålet om hvordan flytende og bunnfaste installasjoner kan utnyttes som pantesikkerhet på best mulig måte i forbindelse med pågående endringer i regulatorisk rammeverk for havvind-prosjekter, selv om det er offentlig meddelt at OED har igangsatt et arbeid med en helhetlig finansieringsproposisjon som også skal regulere pantesikkerhet for fremtidige havvind-prosjekter på norsk sokkel. OED har per dags dato ikke igangsatt eller utlyst en offentlig høringsrunde for å fremlegge forslag til en klar lovhjemmel og løsning for både flytende og bunnfaste havvind-prosjekter, herunder initiert diskusjoner og innspill fra berørte parter og aktørene i havvind-industrien, knyttet til de aktuelle haste-problemstillingene.

En løsning kan være å behandle flytende og bunnfaste turbiner på tilsvarende måte, herunder åpne for at både bunnfaste og flytende turbiner kan registreres i NOR. En slik løsning vil fremstå som helhetlig for industrien, samt appellere til låneinstitusjoner som skal finansiere prosjektet.

En bunnfast turbin har imidlertid mindre verdi som et selvstendig panteobjekt adskilt fra den underliggende konsesjonen enn en flytende turbin. Det er ikke like avgjørende at bunnfaste turbiner kan pantsettes, så lenge det kan etableres pant i konsesjonen. Et slikt pant kan omfatte tilhørende installasjoner, slik systemet er i petroleumsloven.

Flytende turbiner er designet for serieproduksjon og kan benyttes i flere områder. Flytende vindturbiner har følgelig en større selvstendig markedsverdi og egner seg dermed bedre som selvstendige panteobjekter enn bunnfaste turbiner.

Pant i konsesjoner

Forutsetningen for et helhetlig og velfungerende panterettssystem for bunnfaste turbiner er at konsesjonen kan benyttes til å fremskaffe finansiering til prosjektet. Dette gjelder også for flytende vindturbiner, men i mindre grad ettersom flytende turbiner kan flyttes og benyttes i andre havområder. Det eksisterer imidlertid per i dag ikke noen lovhjemmel for å pantsette konsesjoner, hverken for produksjonsanlegg eller nettanlegg. Problemstillingen er ikke drøftet i forarbeidene til Havenergilova. Begrensninger i retten til å overføre konsesjonen gjelder uansett tilsvarende for adgangen til å pantsette konsesjonen.

I Meld. St. 36 drøftes det om det bør være tillatt å etablere pant i havvindturbiner med tildelt konsesjon etter Havenergilova. Regjeringen synes å vurdere en lignende løsning for registrering og pantsettelse som i petroleumsnæringen, hvor konsesjoner kan registreres i et eget register. Men er en blåkopi av pantereglene i petroleumsnæringen en hensiktsmessig løsning for flytende og bunnfaste havvindprosjekter?

Pantsettelsesadgangen etter petroleumsloven er begrunnet i at konsesjonen er hoved-aktiva og pant i konsesjonen omfatter normalt tilhørende installasjoner. Videre er en slik integrert pantesikkerhet bygget på at installasjoner i olje- og gassindustrien normalt skreddersys for å operere ett bestemt felt. Dette har visse likhetstrekk til bunnfaste turbiner, men er ulikt flytende turbiner. Petroleumsnæringen er videre underlagt streng offentlig kontroll med drift av installasjoner. Driften av vindturbiner til havs vil sannsynligvis være mindre komplisert.

I akvakulturnæringen pantsettes konsesjoner og utstyr separat. Flytende vindturbiner, i den grad de ikke er skreddersydd til et bestemt sted, er mer sammenlignbare med utstyr i akvakulturnæringen enn i petroleumsnæringen, til tross for at havvindturbiner vil ha behov for kabler på sjøbunnen.

Likhetene tilsier at det kan være hensiktsmessig med et tilsvarende pante-regime for havvind som gjelder for akvakultur.

Dessuten vil tildelingsreglene for konsesjonene ha stor betydning for hvilken panteregulering som bør gjelde for pantsettelse av konsesjoner etter Havenergilova.

Ny og effektiv panteregulering må på plass snarest

Gjeldende panteregler er generelt sett ikke egnet eller konstruert for behovene som melder seg for den nye havvind-industrien. Dermed hindrer pantereguleringen aktiviteter for havvind-aktører som vil benytte seg av fremmedkapital for å gjennomføre prosjektet. Vi forstår at OED har igangsatt arbeidet med å se på behovet for innføring av endringer i Havenergilova for å regulere havvind-finansiering, herunder pantsettelse i forbindelse med finansiering/prosjektfinansiering av slike prosjekter.

Vi oppfordrer OED til å prioritere arbeidet med klare hjemler for pantsettelse av ulike havvind-modeller, da en fornuftig og helhetlig løsning bør foreligge på tidspunktet arealene i UN og SN II utlyses offentlig. OED må overordnet sørge for at løsningen er effektiv, praktisk og «bankable» for finansieringsinstitusjoner.