Dette er et debattinnlegg som står for artikkelforfatterens regning.

Av Gunnar Hovland, konsernsjef i Aneo

Over halvparten av energien vi bruker i Norge kommer fra fossile kilder. Vi er altså på ingen måte i rute for å nå vedtatte mål for utslippskutt. For å finne løsningene på hvordan vi skal nå målene, trenger vi flere kloke hoder og mer kunnskap.

Når regjeringen velger å trappe betydelig ned på forskning innen energiomstilling, er vi lenger unna å komme i mål.

Fjellvettregler

Med denne vinterens uvær i bakhodet, vil jeg minne om fjellvettregel nummer 9: «Det er ingen skam å snu». Tenk bare over:

  • Vi skal kutte klimagassutslippene med 55 prosent innen 2030
  • Vi har kuttet om lag 5 prosent siden 1990
  • Regjeringens kutt i midler til energiforskning er imidlertid på mer enn 25 prosent (fra 2022 til 2024)

Ikke bare skal vi fase ut fossil energi i husholdninger og bedrifter, men vi skal også erstatte store mengder fossil energi i transport og industri. Det er ingen tvil om at omlegging av energisystemet derfor må utgjøre en betydelig del av de endringene vi skal og må gjennom for å komme i nærheten av å realisere klimaforpliktelsene våre.

Vi må sammen finne ut hvordan vi skal klare å bygge et energisystem som bidrar til å opprettholde velferd, en sterk norsk økonomi – og som samtidig reduserer klimagassutslippene.

Energiforskning

I det minste må vi komme sammen og bidra der vi kan, både universiteter, forskningsinstitutter, private og offentlige aktører og ja, staten. Statens egne vurderinger av verdien til energiforskning er at den historisk har gitt meget høy avkastning for samfunnet. Forskning og teknologiutvikling er også omtalt av dagens regjering som sentralt for å nå Norges klimapolitiske ambisjoner.

Et eksempel er Langtidsplanen for forskning og høyere utdanning 2023-2032, der klima og energi er blant prioriteringene. Historisk har Norge også lyktes godt internasjonalt, særlig innenfor EUs forskningsprogrammer. Verdien av at norske bedrifter møter kollegaer i Europa på likefot, sammen med offensive norske institutter og universiteter, er betydelig. Forskningsprogrammene er også en viktig kilde til å utvikle kompetente arbeidstakere til å løse utfordringene. I Aneo er vi så heldige å ha hele ni ansatte med doktorgrad, og mange flere som har gjennomført sin mastergrad tilknyttet et forskningsprogram.

I årene som kommer må vi sammen finne ut:

  • Hvordan vi effektivt erstatter fossile energikilder med fornybare kilder
  • Hvordan vi kan bygge ut mye mer fornybar kraft, med lavest mulig påvirkning på natur og klima
  • Hvordan vi kan effektivisere energibruk og redusere sløsing
  • Hvordan vi kan spare naturen mest mulig ved å øke energiproduksjonen nært der den skal brukes
  • Hvordan vi kan bruke nettet i kombinasjon med energilagring mye mer effektivt enn i dag
  • Hvordan vi kan fange Co2, og lagre den til en kostnad som gjør det mulig å spre løsningen til flere land og bransjer

Vår tids største utfordring

Vi i Aneo, og mange av våre konkurrenter, er klare til å bidra med vår kompetanse til å både stille spørsmålene og til å finne svarene. Men vi kan ikke løse dette alene. Et av Norges store konkurransefortrinn er vår evne til å løse de store oppgavene sammen. Dette må utnyttes når vi må løse vår tids største utfordring.

Energiforskning har vist seg å være veldig lønnsom før – og det er all grunn til å tro at den vil lønne seg igjen – også for den største eieren av energiselskaper, som staten faktisk er. På vegne av neste generasjon har vi uansett ikke råd til å la være.

Revidert nasjonalbudsjett kommer til sommeren, så la meg avslutte der jeg startet med oppfordringen som gjelder oss alle:

Vend i tide, det er ingen skam å snu!