I debatten som går om havvind i norsk sektor av Nordsjøen, diskuteres ulike rammevilkår som vil være avgjørende for at regjeringens storstilte satsning skal kunne realiseres. Et av de heteste temaene dreier seg om eierne av havvindparkene skal kunne koble seg til og selge kraft til andre land, eller om prosjektene kun skal kobles til det norske sentralnettet og levere kraft i det norske markedet. Temaet har kommet høyt på agendaen som følge av ekstreme kraftpriser i Sør-Norge, i frykt for at en kobling mot europeiske kraftmarkeder skal medføre et enda høyere prisnivå her til lands.
De norske rammevilkårene skapes imidlertid ikke i et rettstomt rom. En rekke EØS-relevante rettsakter og politiske samarbeidsinitiativer må inngå i vurderingen når norske myndigheter skal bestemme hvordan systemet skal fungere.
Flere tiår med felleseuropeisk energimarked
Arbeidet med et felleseuropeisk energimarked ble igangsatt på midten av 90-tallet gjennom første og andre energimarkedspakke, og har for lengst blitt en del av norsk rett gjennom EØS-avtalen. Spesielt tredje energimarkedspakke fra 2008 har i stor grad blitt implementert, og fjerde energimarkedspakke ligger nå til behandling hos Olje- og energidepartementet.
En av forordningene i tredje energimarkedspakke som er særlig relevant for kraftutveksling over landegrensene, er forordningen om kapasitetstildeling og flaskehalshåndtering (CACM). I fortalen til CACM fremheves spesielt at et fullt fungerende og sammenkoblet indre energimarked i EU er avgjørende for å opprettholde forsyningssikkerhet, øke konkurranseevnen og sikre at alle forbrukere kan kjøpe kraft til rimelige priser. CACM legger til rette for et harmonisert regelverk for sammenkobling av europeiske kraftmarkeder og tildeling av kapasitet for overføring av kraft mellom budområder. Forordningen ble gjennomført i norsk rett med virkning fra 1. august 2021.
Norge er forpliktet til å bidra til et velfungerende europeisk kraftmarked
I tillegg til EØS-rettsaktene som er bindende for Norge, er norske myndigheter engasjert i flere initiativer som har til hensikt å legge til rette for kraftutveksling og redusere handelshindre mellom Nordsjølandene. Et eksempel er The North Seas Energy Cooperation (NSEC), som har en uttalt strategi om å oppskalere regionalt samarbeid om offshore fornybar energi for å nå klimamålene, lette flerbruksplanlegging av havrom, sikre kostnadseffektiv utvikling av offshore- og onshorenett og legge til rette for felles fornybare offshoreprosjekter mellom landene.
Videre er Statnett medlem i ENTSO-E, en samarbeidsorganisasjon mellom de europeiske sentralnettsoperatørene, som også har til formål å bidra til et velfungerende europeisk kraftmarked. Arbeidet har pågått over flere år og vil trolig påvirke hvilke råd og anbefalinger Statnett gir i utredningsarbeidet knyttet til hybridnett. Statnett er ventet å avgi sin rapport om et par uker.
Listen kunne sikkert vært gjort lengre, og viser at Norge over flere år har gjort solide investeringer i utviklingen av EU's indre energimarked og planleggingen av et offshore nordsjønett. En beslutning om å rygge helt eller delvis ut, forutsetter en grundig analyse av konsekvensene.
Rammevilkår er avgjørende for attraktiviteten til norsk sokkel
Fra flere hold er det uttrykt bekymring for at forsinkelser med å få rammevilkår på plass kan gjøre Norge akterutseilt i konkurransen om å tiltrekke seg kompetansen fra etablerte havvindaktører, og bygge et sterkt norsk hjemmemarked for havvind.
I mellomtiden har andre land, som Danmark og Frankrike, tatt beslutning om å bygge energiøyer (offshore energy hubs) som blant annet skal kunne ta imot, lagre og viderekoble kraft fra havvind, og også kunne fungere som produksjonanlegg for grønt hydrogen og base for drifts- og vedlikeholdsoperasjoner. Flere europeiske land har også inn inngått bilaterale samarbeidsavtaler om slike prosjekter, for å sikre attraktive rammevilkår og tiltrekke seg utbyggingsaktivitet.
Dersom Norge skal å stå utenfor det som etter alt å dømme vil bli kjernen i det fremtidige europeiske kraftmarkedet; et nordsjønett med betydelig produksjonskapasitet fra havvind i midten og tilknytning til flere markeder i periferien, er det en risiko for at norsk sokkel vil oppfattes som mindre attraktiv for utbygging. Som en konsekvens vil de politiske ambisjonene om en storstilt satsning på havvind i Norge blir vanskeligere å realisere.
