Dette er et debattinnlegg som står for artikkelforfatterens synspunkter.

Av Tord Lien, konserndirektør kommunikasjon og samfunnskontakt

Norsk offentlig energidebatt handler for tiden i hovedsak om havvind. Samtidig går RMEs forslag om hvordan det skal bli enklere å dele lokalprodusert kraft – primært solkraft – nesten helt under radaren.

Når jeg i overskriften bruker et gammelt slagord fra SV, er det av to årsaker.

For det første fordi SV, etter initiativ fra Aneo og andre i bransjen, i fjor sommer fikk flertall for et forslag i Stortinget om å be regjeringen sørge for at deling av solkraft blir mer attraktivt. For det andre: når vi diskuterer havvind, har vi først og fremst en diskusjon om hvordan vi skal fordele ulempene. Uten massive subsidier og svært kostbare nettforsterkninger i sentralnettet – som noen må betale for – blir det ingen havvindutbygging. For solkraft handler det om å rigge oss selv slik at vi kan skape og dele mest mulig av et gode – for alle.

Med noen forbedringer i RMEs forslag kan vi raskt få på plass betydelige mengder ny kraft – til nytte for utbyggerne, kundene og kraftsystemet – uten subsidiering, og med positiv effekt for kraftnettet.

Nei, sol på tak kan ikke komme istedenfor økt utbygging av vindkraft eller av transmisjonsnett. Men, økt utbygging av solkraft, særlig i og rundt de store byene, kan gjøre at vi raskt kan erstatte mer fossil energi med fornybar – før økt produksjon og sentralnett kommer på plass.

Dette gjelder ikke minst i områder regulert for næringer som industri og logistikk, hvor Thema Consulting sist sommer identifiserte at det allerede er manglende kapasitet i nettet for økt forbruk i mer enn hundre næringsparker. I mange av disse må også forbrukskapasiteten økes innen få år for å muliggjøre lading av større kjøretøy. For flere av disse vil en kombinasjon av økt lokal produksjon og lagring muliggjøre høyere forbruk.

– Mandatet kunne vært bredere

Personlig er jeg positivt overrasket over RMEs holdning til solkraft og de forslagene de fremmer. Samtidig må jeg jo slå fast at mandatet fra departementet kunne vært bredere enn det ble, noe som nok også ville gjort mulighetene for et virkelig positivt resultat større. Det er positivt at RME forsøker å ta hensyn til effektiv system- og nettdrift i sitt forslag. Dette er klokt, og helt avgjørende for ordningens legitimitet på sikt og for effektiv energiomstilling i stort.

Samtidig kan dette settes opp på en slik måte hvor vi ikke bare ikke belaster nettet unødvendig, men også kan utnytte dagens nett bedre enn i dag. Dette kan sikres for eksempel gjennom effekttariff, og mulighet for struping av produksjon som ellers hadde måtte blitt flyttet ut på nettet.

En annen ting som er positivt med forslaget, er at man ikke begrenser det til å gjelde bare solkraft. Forslaget åpner for å dele alle former for lokal kraftproduksjon, for eksempel mindre vindmøller. Mindre klokt er det nok å legge til grunn at det i et energinabolag kun skal kunne være én produsent. En slik begrensing gjør at et nabolag eller en næringspark med eksempelvis syv nabobygninger, og fire tak som er egnet for sol på tak, må velge hvilket tak de skal produsere solkraft på. Denne bygningen kan, etter forslaget fra RME, ikke motta kraft fra andre. Dette vil medvirke til suboptimale løsninger for både kraftsystemet og utbyggerne. Det vil både redusere omfanget av ny kraftproduksjon fra sol og vind, men kan også i verste fall gjøre batterilagring vanskeligere, dersom batteriet da må plasseres i samme bygg som produksjonen.

Geografisk begrensning

Jeg har forståelse for at ordningen må begrenses geografisk, men det kan jo håndteres ved at en bygning eller eiendom må være hovedprodusenten og utgjøre grunnlaget for den geografiske begrensingen, men samtidig også åpne for at kraft faktisk kan produseres og flyttes mellom alle bygningene i nabolaget.

Så argumenterer RME for at tilnærmingen med nabobygg/-eiendom gir best grunnlag for geografisk begrensing. For en del mindre næringsparker gir nok dette mening. For andre – og ikke minst for urbane energinabolag – gir dette mindre mening.

Vi i Aneo har sammen med gode partnere i det EU-finansierte forsknings- og innovasjonsprosjektet Positive City Exchange dokumentert at vi kan redusere makslasten i nettet med mer enn 3 prosent ved å kombinere produksjon, lagring og forbruksstyring for kraft og varme på Brattørkaia i Trondheim. Vi jobber nå med et realistisk mål om å dokumentere at vi kan klare rundt 10 prosent redusert makslast.

Men begrensingen om å kun kunne levere til nabotomter og bygninger vil medføre at for de syv bygningene som i dag deltar i ordningen, bak én tilknytning i nettet, vil kun tre bygninger kunne inkluderes i den nye ordningen. Én måte å løse dette på, kan være å åpne for at utbyggere, huseiere og tjenesteleverandører kan velge om de vil forholde seg til RMEs foreslåtte løsning om å bygge virtuelle kraftløsninger i nabolag, eller å bygge slike bak ett konkret tilknytningspunkt i nettet. Sistnevnte ville gitt like god mening for å sikre effektiv systemdrift.

Så kreves det nok også flere forbedringer og klargjøringer både innenfor og utenfor ordningen. Jeg kan nevne:

  • En forskrift som regulerer forholdet mellom DSO og markedsoperatører som kan tilby systemtjenester og last-styring
  • At nettselskapenes inntektsrammemodell endres i retning av å stimulere til investeringer i løsninger som reduserer og utsetter investeringsbehovet
  • En ramme for markedskobling mellom kraft og varme
  • En ramme som sikrer forutsigbare rammer for batterilagring i energinabolag
  • 5 MW-grensen bør med fordel økes om dette skal være relevant og effektivt for store næringsparker

RMEs forslag er et skritt i riktig retning. Det vil medføre økte investeringer i kraftproduksjon nært der kraften skal brukes.

For de som skulle tenke at solkraft ikke betyr noe i Norge: i fjor var ifølge SSB om lag halvparten av alle kroner investert i ny kraftproduksjon, investert i solkraft.

Men om godene fra sola skal komme flest mulig til gode, trenger vi fortsatt at fremoverlente politikere i departement og storting engasjerer seg. Våren har kommet til Trøndelag, solen skinner, og nå må vi legge til rette for at den kan komme flest mulig til nytte.

Tord Lien er fast spaltist i Europower